torsdag 1. oktober 2009

Uvissheten

Legen bøyde seg
mot meg
og lurte på
hva det var jeg visste.
- Jeg vet ingenting.
- Hva er det å vite?
svarte jeg
med uvissheten
tyngende over meg.
- Du har kreft,
sa han
og gav uvissheten min
mer næring.
- Kommer jeg til å dø?
hvisket jeg gråtkvalt.
- Det vet jeg ikke,
svarte den hvitkledde.
Jeg gikk
ut igjennom døra
0g tok enda mer uvisshet med meg…

Dette er ti år siden.
Og nå er det legen min som er død.
I en ulykke.
Selv lever jeg fortsatt.
Men uvissheten finnes alltid der...
Det gjelder å leve
mens man lever…

3 kommentarer:

  1. Oj! Liv Hege, for en utrolig verden vi lever i!
    Kan bare tenke meg hvordan du hadde det da...sikkert mange følelser som spant rundt i deg, uff! og den usikkerheten du måtte leve i!Men er så glad at det har gått bra med deg kan du vite.
    Men trist med legen din da R..I.P. legen.
    Ja! Lev! Mens man lever!
    God klem til deg lille venn.

    SvarSlett
  2. Livets veier er underlige.... og det ser nesten ut som vi må få oss en trøkk for å sette virkelig pris på livet. En ser alt med nye øyne, kanskje?

    SvarSlett
  3. sterk lesning....
    ja, lev mens du kan...

    go`klem fra moa

    SvarSlett