Uvissheten

Legen bøyde seg
mot meg
og lurte på
hva det var jeg visste.
- Jeg vet ingenting.
- Hva er det å vite?
svarte jeg
med uvissheten
tyngende over meg.
- Du har kreft,
sa han
og gav uvissheten min
mer næring.
- Kommer jeg til å dø?
hvisket jeg gråtkvalt.
- Det vet jeg ikke,
svarte den hvitkledde.
Jeg gikk
ut igjennom døra
0g tok enda mer uvisshet med meg…

Dette er ti år siden.
Og nå er det legen min som er død.
I en ulykke.
Selv lever jeg fortsatt.
Men uvissheten finnes alltid der...
Det gjelder å leve
mens man lever…