fredag 29. november 2013

Min julenovelle i Magic Magasin!

    I siste nummer av Magic Magsin (fås  hos Narvesen, blant annet, tror jeg) er min julenovelle på trykk. Det er alltid stas når en får tekstene sine på trykk - eller antatt!
   Denne novellen er skrevet med en åndelig touch - for det er det redaksjonen vil ha. Bladet er for øvrig Norges største alternative magasin.

    I dag er det den beste dagen -fredagen - så nyt den og gooood helg!!

tirsdag 26. november 2013

Livet kan være så skjørt...


Mikkel fra Larvik...

 
 

   På min arbeidsplass er det mange skjebner. Her er en av dem...
Livet er uforutsigbart, så grip dagen!...

mandag 25. november 2013

Ikke tenk alltid det verste!

   En morgen jeg gikk til jobben, noe jeg ikke alltid gjør... som oftest tar jeg bilen... Men denne  morgenen gikk jeg altså, og når man går, så får man også med seg en del ting...
   Det var riktignok ganske så mørkt der jeg kom gående, men hørselen min er det intet i veien med, så da jeg nærmet meg parkeringsplassen til skolen (der jeg jobber), så hørte jeg hjerteskjærende hyling fra et barn. Jeg stusset jo veldig, og jeg skimtet en bil på parkeringen der framme og en unge som hylte som besatt utenfor.
   Da jeg kom enda nærmere parkeringen, så jeg at bildøren ble smelt igjen og bilen kjørte fort bort fra parkeringen, mens ungen sto om mulig, ennå mer hylende tilbake...
  Skrekk og gru, tenkte jeg. Hva er dette for en foreldreoppførsel??? Jeg skjønte jo at det ikke var en elev fra min skole (det er en vanlig skole og en spesialskole ved siden av hverandre, og jeg jobber på sistnevnte) - og ingen går fra sine barn på min skole uten å overlevere dem til len lærer/ansatt. Men dog...
   Jeg nærmet meg ungen på parkeringsplassen, og da jeg var ca. 20 meter unna stoppet jeg ved en matboks som lå foran føttene mine.
   "Er denne din?" ropte jeg til gutten mens jeg tok den opp.
    "Jaaaa!" brølte han tilbake.
    " Hva er det som har skjedd?" sa jeg da jeg nærmet meg gutten med matboksen i hendene.
    "Jeg hater pappa!" brølte han igjen, mens tårene spratt som popcorn.
    "Hvorfor det?" spurte jeg igjen, mens hjernen tenkte at dette er jo langt over grensen av hva en forelder kan utsette barnet sitt for.
    "Fordi jeg liker ikke det jeg har på maten!" brølte han igjen.
   Det var da jeg kom raskt ned på jorda igjen. Liker ikke det du har på maten, liksom...
    "Kan du ikke si fra til pappa om hva du vil ha på maten, da?" sa jeg. Da bare hylte gutten enda mer.
     "Eller du kan smøre maten din selv". Gutten fortsatte å hyle.
     "Hvilken klasse går du i? fortsatte jeg.
     "4." snufset gutten. da.
    Ja, ja,... her var jeg nok litt rask til å trekke noen konklusjon, tenkte jeg. Dette var ingen liten bøtteknott. Ære være faren for at han stille og rolig bare forlot "åstedet". Nok var vel nok for ham en tidlig morgen...
    
    "Hva heter du?"
      "Patrick!" hikstet han.
     "Ok, Patrick, da plukker vi opp alt du har kastet ut av sekken din, og så går  vi."
Han gjorde som jeg sa, men gråt fortsatt. I taushet - bortsett fra hans snufsing - gikk vi bortover til vi vendte nesen mot hver vår skole.
    "Du får ha en god dag, da, Patrick!" ropte jeg. Jeg fikk bare et grynt til svar...

Så... situasjonen var ikke akkurat slik jeg hadde trodd ved første skrik... Ikke skyld alltid på foreldrene, nei!

søndag 24. november 2013

Tilbake til fortiden

(Lånt fra Wikipedia)
   I går var jeg så  heldig å få en egen liten privat omvisning i heeeele det store museet i Larvik - nemlig Larvik Herregård. Jeg gledet meg stort og jeg hadde en utrolig spennende dag!

   Herregården ligger på Herregårdssletta i Larvik. Bygningen ble bygget som residens for Ulrik Fredrik Gyldenløve. Bygningen ble påbegynt i 1674 og stod ferdig til hans tredje bryllup med Antoinette Augusta von Aldenburg den 16. august 1677. Gyldenløve var greve i Laurvigen greveskap og stattholder i Norge.
Opprinnelig lå Herregården utenfor byens grense, omgitt av en stor hage som strakte seg helt ned til sjøen i sør. Herregården ble fredet i 1923. I dag er Herregården en del av Larvik Museum.

    I går så det ikke sånn ut som på bildet - for det var bikkjekaldt, men jeg hadde kledd meg godt. Ull innerst. Jeg ble vist inn i alle rom, kjeller og loft... Og det var maaaange rom. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det 40 rom både oppe og nede (inkl. kott og korridorer)... så jeg gikk i noen timer, ja...
   Bakgrunnen for mitt ønske om å få titte litt i fred og ro - uten forstyrrelser fra masse elever eller andre på omvisning, var at jeg ville kjenne etter om jeg kunne ta inn noen energier, eller bare få lov til å snuse litt på det urgamle... For her var det mye gammelt! - men mange rom var også blandet med diverse tidsepoker fram til det 20. århundret..
   Men jeg var først og fremst interessert i det gamle...


Jeg ble vist fra rom til rom, - saler, soverom, kjøkken... Urgamle kjøkkenredskaper og  møbler fra en helt annen tid... Jeg beundret, tok inn og undret meg...

Da jeg kom til "spiskammerset", eller hva det nå hadde vært - det var skap på skap på veggen som folket den gang muligens hadde oppvart oster og egg i, blant annet... Der inne... i det rommet, vegg i vegg med det iskalde, gyselige barnekammeret... der skjedde det noe med meg. Det var som noen prikket meg i venstre tinning, og det begynte å gjøre vondt der. I grunnen så ble hele venstre siden min helt rar, og jeg kjente tårene presset seg på. Det kjentes som om noe vondt hadde skjedd der, men mer vet ikke jeg...
Med en gang jeg kom ut av rommet, forsvant både den triste følelsen jeg mottok og det vonde i tinningen...

Det var en utrolig spennende ferd gjennom den urgamle bygningen... Jeg så at Dorothea hadde risset inn navnet sitt i et vindu.. Jeg husker ikke nå hvilket årstall det var, men det var flere hundre år siden... Veldig spesielt, og særlig siden ingen vet hvem denne Dorothea var...

Jeg var helt nede i den dystre kjelleren og jeg var helt oppe på det mørke loftet. Det var utrolig spennende, og jeg var ikke redd på noe tidspunkt. Jo, jeg tråkket på et bord i gulvet som ga etter på loftet, da var jeg et øyeblikk redd for at jeg skulle tråkke igjennom...

Men at det er enormt med energier i dette huset, var ikke vanskelig å merke. Det var varmt og kaldt om hverandre. Bygningen var veldig kald, siden kuldegradene var kommet - men det var ikke bare kulden som gjorde det kaldt der.
For å si det sånn, så var det tre rom jeg ikke likte meg i. Der fikk jeg fysisk vondt og ble "deprimert". Alt dette forsvant med en gang jeg forlot rommene...

Det er mye historie som finnes i fylkesarkiv og lignende, men det er nok også masse som IKKE er skrevet ned...
Tenk på alle skjebnene... alle kvinnene, alle tjenestejentene, alle ungene... Her har det nok skjedd enormt mye...

Noe helt annet som både undret meg og skuffet meg - var forfallet. Hvorfor har ikke konservator tatt mer fatt i dette? Grunnmuren står for fall en del steder... mange rom sto helt tomme, mange steder manglet ting... Og på loftet lå alle byens store, flotte lykter fra (1700tallet? 1800tallet?) og rustet i en haug... Er det mulig? Hvorfor ikke sette dem opp rundt om i byen? Eller i hvert fall gjøre noe med dem!!

Jeg skjønner at ting koster, men fortjener ikke befolkningen at de gamle tingene blir bevart? Hvis ikke - forfaller hele bygningen lenge før det blir neste århundre. Det må ikke skje!
Går ikke en del av skattepengene våre også til dette, da?

Denne bygningen oser av historie, og den må bevares så langt det er mulig.
Det burde også åpnes for flere kulturelle ting der, kanskje overnattinger osv... Da kommer det også litt penger i kassa.

Og Åndenes makt burde komme dit... eller kanskje ikke... Kanskje energiene bare skal få lov til å være der...

lørdag 16. november 2013

Natur og kreativitet

   Det er lørdag, det er stille, det er ingen plikter som kaller. Jeg elsker slike dager. Jeg sto tidlig opp, tok med meg kurv og saks og bega meg ut i skogen. Jeg er så heldig å bo rett ved en liten Bøkeskog - og der er det bare helt vidunderlig å være innimellom. Det er helt stille der og jeg føler meg helt i ett med naturen. Jeg får slappet av og jeg drar inn den deilige luften fra ren natur...
   Det var også i denne skogen som min siste Mikkel-bok tok form i hodet mitt. Jeg trodde på det tidspunktet at det kun ble tre Mikkel-bøker, men sannelig "dukket ikke et problem" til opp i hodet mitt, som Mikkel måtte løse... Og boka ble skapt og ble hetende "Mikkel og Aurora hjelper naturen".
   Denne morgenen var jeg ikke bare ute etter å lufte tankene og dra inn god luft. Men jeg slo to fluer i en smekk og tok med meg kurven for å sanke inn mose og kvister til juledekorasjoner som jeg har lyst til å lage. Jeg kommer til å ta flere turer ut i skogen de nærmeste dagene, før plutselig er snøen der - og da er det ikke lett å finne mosen...
   Kos dere med lørdagens gjøremål! Jeg vil lage mosekuler og krans - før jeg skriver ned et hverdagsmirakel og sender det inn til Magic Magasin. De venter på meg...

torsdag 14. november 2013

Handling fra en svunnen tid

   Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på novellen "Frieriet" som jeg har skrevet i novellesamlingen min, "Kjærlighet, løgner og ølglass". Det er kanskje den novellen jeg har fått flest tilbakemeldinger på. Og oppfordringer!
   Novellen utspiller seg i 1855. En helt annen tid, en helt annen språksjanger, en helt annen kultur og et helt annet sted enn der jeg bor...
   Skriv mer fra den tiden, har oppfordringen vært. Også fra forfattere har denne oppfordringen kommet. Det varmer selvfølgelig, men da må jeg jo også få si at det er den novellen som var mest krevende å skrive. Det ble omtrent research for hver eneste setning. Alt skulle stemme med tiden. Klærne, språket, hva de skrev med.. Var det fyllepenn, fjærpenn, stålpenn? Masse småting å sjekke ut.
   Og da personen i handlingen skulle poste et brev, måtte jeg faktisk sjekke om det var frimerker på den tiden - og ja, det første frimerket kom ut i 1855! Flaks at det var akkurat da handlingen min var lagt til!!? Nei, det var nok ikke helt sånn. Jeg måtte legge historien til et par år senere enn tenkt, slik at handlingen stemte med at frimerket faktisk var oppfunnet. Litt flaut å skrive at han gikk på postkontoret( æh... jeg mener ekspedisjonskontoret...) for å få frimerke - to år før frimerket faktisk så dagens lys...
  
    Så jeg må si at jeg beundrer de av dere som skriver serieromaner fra flere århundrer tilbake! For en research dere må bedrive til enhver tid! Det er bare å ta av seg hatten for dere!!
Tanken har slått meg flere ganger at det hadde vært utrolig spennende å skrive en historisk roman, men det er for tidkrevende for meg - så lenge jeg har full jobb "ved siden av". Men at det kan bli flere historiske noveller, er jo ikke helt umulig.

   Når jeg kommer over gamle ting,- gamle håndskrevne brev, skrevet med stålpenn... Eller jeg ser på gamle bilder av kvinner med oppsatte frisyrer, stive smil,  hatter og kjolestoff i fleng... ja, da blir jeg hensatt til en helt annen tid. Jeg blir så fascinert av klærne, holdningene, kulturen og det totale fraværet av vårt tids elektroniske duppedingser...
   Det er noe med roen og mangelen på stress som slår meg. Men jeg vet jo at de slet med møkk og lus og tunge bører på mange plan. Mye slit og lort og død og fordervelse... Kontrastene var der like mye den gang som nå. Bare på en helt annen måte, allikevel...

    Novellen "Frieriet" er basert på et brev fra en venninnes oldefar. Jeg var så heldig å få en kopi av originalen, og etter flere år i skrivebordskuffen min, tok jeg det frem - og min novelle ble skapt.
Og nå befinner den seg mellom to stive permer i "Kjærlighet, løgner og ølglass"...

søndag 10. november 2013

Øyeblikkslykke

   I 2001 kom denne boka ut, og det er nettopp i denne boka jeg fikk min første lille tekst på trykk (jeg snakker ikke om blader eller magasiner, men om bøker)
Boka var et samarbeidsprosjekt mellom bladet Familien og Yngvar Holm (forfatteren av boka). Det ble utlyst en konkurranse om å sende inn bidrag som handlet om øyeblikkslykke. Jeg husker jeg sendte inn tre bidrag og alle kom på trykk i bladet - og jeg fikk fine premier for det, noe som gledet meg enormt. (øyeblikkslykke!) Men det jeg ikke visste var hvilke bidrag som ble plukket ut for å være med i denne boka.
Jeg hørte aldri noe mer, og da jeg fikk med meg at boka hadde gått i trykken, så regnet jeg jo med at ingen av mine bidrag var med...
   Men en dag ringte telefonen (fasttelefonen)- og da mannen i den andre enden presenterte seg som journalist i lokalavisa, undret jeg meg....
   "Ja, jeg sitter her med boka "Øyeblikkslykke" i hendene, og jeg ser at en av bidragsyterne er fra Larvik, og da ville jeg gjerne ha et lite intervju med deg..."
   "Jeg ante ingenting om at mitt bidrag er med, "svarte jeg, men kjente gleden bruse... " - så jeg vet heller ikke hvilket bidrag du snakker om..."
Journalisten ble også en smule paff over at jeg ikke var informert, men pytt... journalisten ga meg absolutt et stort øyeblikk med lykke!!

... Og det er nok av små glimt og øyeblikk hvor gleden og lykken blomstrer rundt oss. Jeg opplever masse av det, og det gleder meg stort. Denne boka er full av øyeblikkslykke som veldig mange vil ha glede av å lese om, men det viktigste er at du tar del i din egen øyeblikkslykke, tenker jeg...

Nyt øyeblikket!

fredag 8. november 2013

Bokanmeldelse av "Kjærlighet, løgner og ølglass"

Det har vært stille rundt min siste bok, "Kjærlighet, løgner og ølglass" en stund nå, naturlig nok. Det er jo litt over et år siden den kom ut. Sånn er det jo med bøker. Det stilner ganske raskt - hvis man ikke er en stor forfatter, da!
 
Mine noveller; bisarre, skjeve, triste og rare... har blitt lest av folk rundt om kring. Og i dag fikk jeg inn en bokanmeldelse som min forlegger i Liv Forlag videresendte til meg.
Gjett om den gledet! Jeg tør vel med hånden på hjertet, si at det var den beste anmeldelsen jeg har fått. Det var skrekkelig moro å lese - og jeg bare mååå dele den med de av dere som har lyst til å lese!
 

torsdag 7. november 2013

Et halvt århundre!

   Det føles unektelig litt rart. Jeg må ærlig innrømme det. Jeg er ikke lenger i 40-årene, nå er jeg halvveis til 100. Jeg er nå nærmere 60 enn 40... Du hildrande... Men jeg skal da ikke klage! Jeg føler meg ung, er frisk og "rask" - og trives veldig godt med livet!
Jeg har hatt venninnefest, blitt feiret på jobben i to dager, fått taler, gaver, enormt med hilsener. Og jammen fikk jeg ikke også litt spalteplass i avisa.
Litt familie kommer til lørdag, ellers roer tingene seg nå... og det føles også godt. 50... Det har liksom ikke helt gått opp for meg ennå.
   Jeg føler meg da ikke noe annerledes enn da jeg var 30... Bortsett fra at det ytre forfaller jo, da.... Men ellers, ellers har jeg da ikke forandret meg. Ja, bortsett fra at brillene må være innen rekkevidde konstant, da....  Men ellers, nei... Jo, kanskje... bortsett fra at jeg har fått mye mer erfaringer siden jeg var 30, da...  Men ellers, nei... Ja, og bortsett fra at jeg orker ikke fester ut i de små timer lenger.... Men ellers, merker jeg da ingen forandring... hi hi...
   Endring er det, men det er jo slik det er å leve. Endring er livet. Livet er i endring.
Så... grip dagen og lev saaakte! Det er da ingenting som haster!!

søndag 3. november 2013

Jeg fikk "den gylne revolver"!

   Lørdagskvelden inneholdt en gjeng flotte jenter, god mat og drikke, samt gavedryss, latter og skravling. Jeg storkoste meg. Det er ennå noen få dager igjen til jeg fyller 50,  men en liten feiring fant sted i går. Jeg er ikke fan av store feiringer, partyer og tilstelninger, - men liker meg best "i det stille"...
   Da et par av venninnene mine ut på kvelden overrakte meg "den gylne revolver", sto gleden i taket hos meg! Jeg kan kanskje ikke skryte på meg at jeg har fått en ekte Rivertonpris, men en aldri så liten plastrevolver sprayet med gullmaling, er nå i mitt eie!
  Jeg tok den ydmykt og latterfullt i mot - og den henger nå på tavla i skrivestua mi - og allerede nå kjenner jeg at den er til stooor skriveinspirasjon og motivasjon...
Man får absolutt ikke mer moro enn man lager selv!
   For øvrig,- tusen takk for en flott kveld, kjære venner!
 

lørdag 2. november 2013

Min måned er her!

   November er over oss. Deilige november. Min måned. De fleste liker den ikke, men det gjør jeg. Jeg liker mørket, lyset, luften, fargene og at ting går litt mer rolig...
Akkurat nå bør jo alle som har dette strålende novemberværet like måneden... For måneden er ikke slik den vanligvis er - regntung og grå... Nei, utenfor her skinner solen, vinduet er åpent og livet smiler!
   Jeg nærmer meg en milepæl i livet, et nytt kapittel, og det føles rart - men også godt. Det er ingen selvfølge å våkne frisk og rask hver dag,  kunne gå og løpe, se og høre, for ikke å snakke om å gjøre det jeg selv vil... Jeg er ingen ungdom lenger, men jeg føler meg overhodet ikke gammel. Så langt der i fra. Og i kveld skal det markeres bitte litt - det runde tallet har ennå ikke kommet, det er dager igjen... Men det blir siste fest i 40-årene for meg i kveld. Og det må jo markeres - samtidig som det er et halvt århundre som blir takket for og vinket farvel til...
  Jeg husker den dagen jeg fylte 12 år, da var det kommet enormt med snø. Jeg hadde fått nye seleskinnsstøvler i bursdagspresang av mamma og pappa på morgenen. Jeg var kjempeglad for dem, men jeg husker ennå at jeg klarte nesten ikke å løfte beina i all snøen da jeg gikk til skolen...
 
   Å være novemberbarn er ganske bra - man kan bli velsignet med all slags vær på dagen sin.
Når det er sagt, så kjenner jeg at kreativiteten bobler for tiden, og jeg har mye å skrive om. Et magasin, nei, egentlig to magasiner venter på å høre fra meg og mine historier - og det er veldig moro å vite. Jeg kjenner at det er mange ord som vil ut nå - høsten gjør meg kreativ på mange måter. Men endelig har skrivingen banet seg vei hos meg - og jeg gleder meg til å forme setningene igjen...
Men nå skal jeg først nyte denne lørdagen!
God helg til dere alle!