søndag 28. juli 2013

Ting er ikke alltid slik det ser ut til...

   Alle som beveger seg inn på min terrasse, snakker jeg godt med og til. Nå tenker jeg ikke bare på mennesker, men også på de firbente og på mine bevingede venner... Jeg er veldig glad i katter, og stadig dukker en fremmed katt opp på verandaen min som jeg godsnakker og koser litt med. Mat gir jeg dem ikke lenger, for da går de aldri igjen...
 
   Da jeg kom ut på terrassen her en morgen lå den sorte katten som besøkte meg tidlig på sommeren i solhjørnet på terrassen. Den ble som smør da jeg kosesnakket med den og den brettet seg ut på ryggen og nærmest ba om jeg skulle klappe litt på den. Noe jeg gjorde lenge og vel.
  Etter en liten stund gikk jeg inn i huset, og det var da jeg hørte en svare leven ute. Jeg husker jeg tenkte at, neiiii, nå hopper den etter småfuglene mine... Men jeg skal si jeg fikk meg litt av en overraskelse da jeg så at katten satt med en hel skjære i munnen!! Da var det slutt på kosepraten fra min side! Jeg kjeftet og oiet meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde til og med å kjeppjage den, men neida, den bare satt der og så på meg med munnen full av skjære.
   Den så på meg med øyne som sa: Men dette gjorde jeg jo for deg... Er du ikke stolt av meg? Var jeg ikke flink?
Men jeg enset det ikke, bare fortsatte å kjefte, og jeg sa at forsvinner du ikke nå, så henter jeg kamera! (for en trussel!) Jeg løp inn i huset, og da jeg kom tilbake, hadde den ikke rikket seg en millimeter. Den rikket seg ikke, bare stirret på meg og lot seg villig bli tatt bilde av med den livløse kroppen i munnen.
  Først da jeg senket kameraet, knep den øynene sammen, åpnet munnen og lot skjæra flakse hylende av gårde! Fuglen levde!! Det hadde jeg aldri trodd...
  Og katten skulte på meg... skjønte ikke hvorfor jeg skulle bære meg sånn... Jeg som hadde kost med den og "kattepratet" bare minutter i forveien...
  Den ville ikke drepe, bare vise meg hvor flink jeger den kunne være...
  
   Kommunikasjon er jammen meg ikke lett....
 

torsdag 11. juli 2013

Solskinn


"De fleste av livets skygger skyldes at vi selv står i veien for vårt eget solskinn," sa en klok sjel. Det er så sant, så sant, tenker jeg...
Vi er ofte så overskygget av egne dystre tanker, er misfornøyde med så mye ved oss selv, at vi ser ikke solen foran oss.

De siste ukene har lært meg så utrolig mye... om livet, om hvor vakker overgangen til døden kan være - ut i fra hva vi levende kan observere og ta inn over oss, vel og merke... Om menneskene rundt, om nære relasjoner, om familie, om sykehuspersonale, om primærbehov, om det som virkelig er viktig her i livet.
  
Noe av det som blir stående som et aha for meg - er at når et menneske er i ferd med å forlate dette livet, så blir plutselig tankene til de pårørende og også til den døende som en sil... Alt unødvendig, alle bagateller, alle ubetydelige problemer... blir liggende igjen i silen, og det som virkelig betyr noe faller ned i den vakre skålen...
Og blir satt ord på.
 
Det eneste som betyr noe er man har fred og ro og kjærlighet... At gode ting blir snakket om og formidlet... At vonde ting blir begravd, og aller helst aldri mer tatt frem. (sånn er det dessverre ikke alltid)

Fyller man hjertet med godhet, gir det en helbredende effekt til hele kroppen. Og godhet og smil smitter også til omgivelsene. Det er vel den eneste form for smitte - man tar gladelig i mot.

Ikke stå i skyggen - nyt solen!
 
 





onsdag 10. juli 2013

Siste hilsen

   Vi våknet til solstråler inn vinduet. Selvfølgelig skulle det være sol denne dagen. Jeg var aldri i tvil.
Sortkledde kjørte vi ned til krematoriet. Men et lite tovet hjerte lyste på brystet mitt. Mormor likte fargen rød, og det andre tovede hjertet jeg hadde laget, hadde hun jo på brystet helt til siste åndedrag...
  
Programmet vi fikk utdelt da vi stille gikk inn i kapellet, bar bildet ovenfor... Så nært, så personlig, og så inderlig godt...
  Mens man ventet på at seremonien skulle starte, ble det spilt nydelige melodier fra pianoet... Engler i snøen, Adjø, Idas sommervise...
 Den hvite, vakre kisten var fylt med røde og hvite roser fra barn og svigerbarn. Foran lå nydelige hjerter fylt med røde roser fra barnebarn og oldebarn. Samt flere andre blomster rundt om... Alt var ubeskrivelig vakkert...
  Og da min tre år eldre tante satte i gang å synge - sammen med en venninne - ja, da var det vanskelig å beholde fatningen, og tårene borte. Hun sang med sin klokkeklare røst så det runget i kapellet. Det var så nydelig, og så sterkt... Det å klare og gjøre det i sin mors begravelse, var virkelig beundringsverdig...
   Nydelige minneord ble sagt av presten, og da han sa at han ga ordet til det eldste barnebarnet, hamret hjertet mitt som aldri før... Jeg dro pusten dypt, grep briller og manus og entret podiet. Jeg skulle klare det - for mormors skyld.

   Da jeg tittet ut over forsamlingen ble jeg temmelig forskrekket over å se hvor mange mennesker som hadde kommet. Det var ikke få... Men jeg dvelte ikke mer ved det.
  Jeg satt i gang med å formidle mine ord til henne... "Livet består av uendelig mange øyeblikk. Og noen øyeblikk blir stående som udødelige, de blir ikke glemt. Jeg vil gjerne nå få dele noen av de flotteste øyeblikkene jeg opplevde med deg på slutten av ditt liv...."
 
Jeg var redd stemmen skulle briste, men jeg klarte meg. Jeg fikk til det jeg hadde håpet på, jeg fikk sagt det jeg hadde på  hjertet.
Da jeg var ferdig satte jeg meg stille ned igjen, sang med på en felles sang - og nøt den neste flotte solosangen til min tante...
  Så kom prekenen, jordpåkastelsen, opplesning av blomsterkransene... og så ble kisten båret ut i solen av seks barnebarn. Og kisten ble kjørt avgårde...

   Det hadde vært en aldeles vakker ramme rundt min mormors bortgang. En gammel og helt fremmed mann for meg, kom bort til meg, tok meg i hånden og sa: "Jeg har vært i mange begravelser, men denne var den flotteste begravelsen jeg har vært i." Kona hans sto ved siden av og sa: "Og jeg er helt enig med ham!"
 
   Det ble en veldig nær, personlig og vakker bisettelse. Og når det blir personlig, så kan det ikke bli annet enn flott og vakkert. Men alle ordene og tilbakemeldingene etterpå fra folk, gjorde godt. For alle.
  
Jeg tror mormor var rørt og stolt og fornøyd, der hun befant seg...
 

mandag 8. juli 2013

Tankene før morgendagen


   Jeg sitter mye i paviljongen om dagen. Tankene vandrer. Det er regn, det er vind, det er sol, det er varmt. Det er vær. Livet er...
   Jeg har skrevet utrolig mange forskjellige oppdrag for folk de siste 10 årene. Når  jeg ser bort i fra alle sangene til alle mulige anledninger, har jeg også skrevet mange forskjellige taler.
  Alle talene har vært til lystbetonte og glade anledninger, - konfirmasjoner, jubileum, bryllup, fødselsdager... Men èn gang, kun èn gang... har jeg skrevet noe som var hjerteskjærende vondt... Ord til en minnestund, der et ungt menneske tok livet av seg på en grusom  måte. Jeg gråt meg gjennom hele teksten, men jeg klarte å skrive ned ord som passet oppdragsgiver. Men fytti, det var tøft. Men det var kanskje ennå tøffere for hun som skulle framføre teksten... Formidle den høyt for hele familien som var samlet. Og for den avdøde selv...
 
  Jeg er et skrivende menneske som liker å formidle ordene mine - stille, ned på papiret eller aller helst på tastaturet. Å framføre tekstene mine muntlig er noe helt annet.
  I  morgen skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, og det blir nok noe av det tøffeste jeg har gjort... Jeg skal formidle mine ord, til min kjære mormor, i bisettelsen... Jeg skjelver ved tanken og magen lever sitt eget liv her... Ikke for at jeg gruer meg for å lese noe som jeg har skrevet høyt. Det har jeg gjort mange ganger. Men jeg har aldri formidlet noe om noen som er meg nær, i en så trist, vakker, vemodig... situasjon.
  
Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg klarer det, uten at tårene tar fullstendig overhånd...
   Jeg håper av hele mitt hjerte at det blir en vakker seremoni. Min tante, som bare er tre år eldre enn meg - er solisten i bisettelsen til sin egen mor, min mormor... Fantastisk!
Hvis hun klarer å synge i sin mors bisettelse, skal jeg klare å lese mine ord for min mormor...

   Det kommer til å bli en veldig nær, varm og personlig bisettelse. Det er viktig å huske på at det triste og vemodige, også kan være vakkert. Det skal bli en vakker dag.

fredag 5. juli 2013

Sommer på jorda!

   "Sommer på jorda, smil over alt. Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt..." synger Postgirobygget ut fra radioen... Mer sommer kan det ikke bli, tenker jeg. Fantastisk, herlig låt!
   "Sommer på jorda, livet, det er nå." Ja, livet - det er nå...

   Jeg trekker pusten dypt, titter opp på kråkeparet som sitter i toppen av det veldig høye bjerketreet. Kjenner lukten fra peppermynteplanten jeg har hengende på veggen, for jeg har nettopp dultet borti den... Får planten seg en dytt, så hilsen den tilbake med en deilig lukt...
Jeg titter bort på de svulmende blomsterkrukkene mine, som bare for et par måneder tilbake var frø i en pose. Det gir en varmende glede.
Nå leves det, nå blomstres det. Det er sommer på jorda.
 
   Jeg føler meg like fri som sommerfuglen som fòr forbi... Det føles godt å være til, være i ett med alt det vakre rundt meg. Være ett med naturen. Jeg elske terrassen min og naturen bak huset mitt. Der er det helt usjenert og jeg får lov til å være i ett med naturen. Fuglene, insektene, sommerfuglene og blomstene omgir meg. Mye god energi omgir meg, og jeg puster det inn med hele meg. Det gir energi, og det er terapi.
 
   Jeg er i gang med å skrive en vemodig men vakker novelle. Jeg har fått masse inspirasjon til nye noveller de siste ukene. De siste ukene har jeg opplevd ufattelig mye på kort tid. Mye trist, litt vondt, litt vemodig, og også mye vakkert... Dette må skrives ned. På flere måter.
   Det var egentlig andre ting jeg hadde tenke å skrive ned, men det får vente litt. Alt til sin tid.
Nyt sommeren - livet, det er nå!

  

torsdag 4. juli 2013

Veien vi går

   Vi får alle utdelt en vei å gå. Noen får en lang vei, noen en kort. Noen får mange bratte bakker å gå, vanskelige svinger og må tråkke ned i dype daler. Andre går på enkle veier, kanskje tynne stier med kun en og annen liten avstikker.
   Men alle har vi et stykke å gå. Da gjelder det å bruke sansene, bruke evnene og bruke hodet... på veien mens man går.
   Hvorfor får noen så utrolig mange bratte bakker, kjappe svinger og vanskelige veier å gå, mens andre bare kan gå på den flotte veien som fører rett fram? Andre har verken en bakke eller sving å se for seg. De blir bare ført rett fram som om de blir båret... Urettferdig, kan man kanskje si.
 
   Men hva hvis jeg hadde tråkket framover på den flotte veien - i solskinnet - dag etter dag etter dag... Hadde jeg vært fornøyd og lykkelig, da? Neppe. Jeg hadde begynt å kjede meg. Jeg hadde ikke lenger lagt merke til alt det gode rundt meg. Jeg hadde ikke satt pris på hvor godt jeg hadde det på veien jeg gikk - for jeg visste ikke hvor godt jeg hadde det. Jeg hadde jo ikke visst om noe annet. Jeg hadde ikke opplevd kontrastene. Mørket, skyggene, tårene, som igjen ble forvandlet til solen, lyset og smilene...
  Jeg tror at for hver bakke vi må gå, hver dal vi må igjennom - så lærer vi noe. Vi setter mer pris på det vi har, det vi opplever og kanskje også det vi har med oss i bagasjen.
   Livet består av kontraster. Hvordan sette pris på lyset når vi ikke vet hva mørke er? Hvordan sette pris på å være frisk når vi aldri har vært syke?
   Vi har alle vår egen spesielle vei å gå... det er det som er selve livet.

   Så mye vakkert det finnes langs veien. Og når det dukker opp stygge ting, vanskelige ting... så vet vi at bak neste sving, eller neste der... dukker det opp noe vakkert igjen.
   Og det er ingen, absolutt ingen som går akkurat samme vei... Fascinerende å tenke på...
   Men det er viktig å huske på; at veien blir til mens vi går...

onsdag 3. juli 2013

Sjelen har dratt videre

Med hver vår røde rose i hendene gikk fem kvinner stille inn i rommet. Tre døtre og to barnebarn. Vi ville ta en siste avskjed, et siste blikk, et siste klapp, si en siste bønn i rommet.
Jeg har aldri sett et dødt menneske før, men jeg vet jo at man ser forskjellig ut når døden inntreffer. Det kommer vel an på hvordan døden inntreffer, har jeg tenkt.
Jeg var allikevel ikke forberedt på synet. Det var så uvirkelig...
Men det som slo meg brått som et fredfullt vindpust, var at det var ikke et menneske som lå der. Det var ikke mormor som lå der lenger... Sjelen hennes hadde forlatt kroppen. Det var så tydelig å se.
 
En tom, kald dukke lå under et blått teppe. Oppå teppet lå hjertet jeg hadde laget til henne for noen dager siden. Hjertet som jeg hadde festet rundt en bukett blomster, jeg hadde plukket fra hagen.
Siden lå det røde, tovede hjertet over hennes eget hjerte helt til det siste... Ufattelig sterkt...
Vi la rosene på brystet hennes og hvisket gode ord mot henne mens tårer rant stille.
Hun var så glad i blomster, og i farger, mormor...
 
En forvandling hadde skjedd i løpet av natten. Ventetiden var over. Puppeforvandlingen var over. Stadiet her på jord er over, hun har fløyet videre.
Jeg lukker øynene.
Jeg hører fremdeles den klingende latteren din og ser for meg smilehullene dine...
 
Jeg har mine tvil om jeg klarer å lese opp mine tanker og ord i bisettelsen - eller om jeg skal gi fra meg teksten min til presten.
Det kan bli for sterkt for meg... Det viktigste er vel at ordene og tankene mine blir formidlet. Tenker jeg.
 

tirsdag 2. juli 2013

Et hjerte har sluttet å slå

   Hun fikk deilig berøringsmassasje og ble smurt inn med fuktighet. Vi så hun syntes det var deilig, selv om hun ikke kunne si noe mer. Hun tok i  mot og nøt.
   Et piano ble trukket inn i rommet. Værelset ble fylt med sang og musikk. Tonene nådde inn til henne med alle sanser. Hun trengte ikke annet enn hørselen for å ta inn det som ble gitt henne.
Hørselen har hele tiden vært der. Det er det siste som forsvinner, sies det...
   Hun lyttet til stemmene våre, tonefallet, musikken, berøringen...
   Da døtrene klemte henne i går kveld, rant en tåre nedover kinnet. Kjærlighetens tåre.
Det  hadde vært en vakker dag - midt oppi all ventingen.

  I dag tidlig kom telefonen. Det er ikke lenger noe mer for henne å høre på denne jord, ikke noe mer å føle, ikke noe mer å tenke på... Nå har hun fått kommet over på den andre siden. Til de som venter henne der... Jeg liker å tenke på det sånn.
 Jeg skal ned å ta farvel med henne nå, for siste gang. Dette er en meget sterk og emosjonell dag, kjenner jeg. Dette er trist og vakkert og vondt og... naturens gang...
   Et mammahjerte, et mormorhjerte og et oldermorhjerte har sluttet å slå.
Et varmt hjerte har fått hvile - etter 91 friske år...

mandag 1. juli 2013

Ventetiden

De unge hendene griper etter den gamles hånd. Smeiker, stryker og holder fast. Den gamle tar i mot, liker å bli holdt i. Det er trygt å bli holdt i, tatt på, kost med, "dullet med". Det merkes. "Å bli dullet med" var hennes egne ord - for dager tilbake.
 
Det er trist, det er vondt, det er vakkert...
De nære og kjære er rundt henne - dag som natt, nå. Hjertet som slår, pusten går. Hun åpner øynene innimellom, av og til kommer et ord eller to... Hun får med seg det som skjer, det som blir sagt rundt henne.
Hjertet og pulsen er god - hjertet har slått lenger enn alle andre hjerter jeg har kjent...
Et hjerte, et sinn og en sjel skal snart få hvile.
 
Vi er inne i ventefasen  nå. Ventetid. Det ordet har jeg aldri likt. Det å gå å vente på et svar, det er det som forbindes med ventetiden... En tid som stort sett ikke er forbundet med gode følelser. Ofte blandede følelser, men kanskje like ofte følelser forbundet med nerver, angst, søvnløshet, redsel... nettopp fordi man er redd for at svaret man venter på skal være negativt...
Det å vente på et eksamenssvar, svaret på en blodprøve, en celleprøve, har man bestått/ikke bestått på førerprøven... er meget nervepirrende, og tar fra en alt annet fokus.
 
Men nå er det en litt annen ventetid vi er inne i... Det er ikke et spørsmål om hun kommer til å leve videre eller ikke. Nei, livet her på jord er slutt. Ventetiden går ut på - for oss alle; Når er det slutt? Når tar hun sitt siste åndedrag? Når får hun endelig hvile?
 
Det kan være timer, det kan være dager, - men kan det fremdeles være uker?
 
Oldebarnet har måttet reise tilbake til sitt bosted og jobb. Så bildet er unikt...
Det er sterkt å se når et oldebarn - det eldste oldebarnet - griper fast i oldemors hender.
For aller siste gang...