søndag 29. juli 2012

Den første gang jeg skrev en bokstav

   Lite ante jeg den gangen jeg knotet ned bokstavene for første gang, hvor viktig ferden videre med bokstavene skulle bli. Jeg husker det veldig godt. Jeg satt på knærne på en stol i min mormors leilighet. Ved siden av satt min tre og et halvt år eldre tante, og jeg var så misunnelig på henne for hun skrev så fine, snirklete bokstaver i lekseboka si.
   Jeg ville også lage sånne fine bokstaver! Jeg ville også lære meg å skrive! Min mormor hentet et ark til meg, for jeg hadde jo ingen skrivebok, og så fikk jeg låne en blyant av min (lille)tante.
   Jeg satte i gang å herme etter tanta mi, la igjen bokstaver på kryss og tvers rundt om på arket. Det var ustyrtelig morsomt, husker jeg. Det var bare det at jeg ante ikke hva som stod der, om det stod noe i det hele tatt. Men det betydde ikke noe. 
   Når man er så liten som jeg var da, har man som regel ingen ambisjoner eller framtidsdrømmer Jeg hadde i hvertfall ikke det. Allikevel så tror jeg - siden jeg husker dette øyeblikke så godt - at en drivkraft våknet der og da i meg. 
   For da jeg begynte på skolen og knakk lesekoden, så kunne jeg ikke få nok av det skrevne ord. Jeg leste hele tiden, og skrev etterhvert dikt, dagbøker, brev... og så kom historiene.
   Å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og handlinger, kunne dikte opp og fantasere i vei, kunne setter ord på tanker og følelser - og kunne skrive dette ned til historier - ja, det er bare helt vidunderlig...
  Så lite ante jeg den gangen jeg ba om å få en blyant av mormor, fordi jeg også ville lage bokstaver - at dette var det aller første lille skrittet på min lidenskapelige hobby: skrivingen.

fredag 27. juli 2012

"Kjærlighet, løgner og ølglass"

  Endelig skal dere få vite både tittel og omslag på novellesamlingen min som kommer nå i høst. "Kjærlighet, løgner og ølglass"skal boka hete.
   Forlaget og jeg har gått mange runder før vi kom fram til en tittel som traff meg midt i hjertet, samt et cover som signaliserte både noe feminint og noe maskulint.
    Åååh, jeg kjenner at dette blir så spennende!! Som mange av dere vet, så er det barnebøker jeg har gitt ut tidligere. Dette er noe helt annet. Og nå er det ingen vei tilbake... :-)

tirsdag 24. juli 2012

Lunsj med forleggeren

(sakset fra nettet)
   I dag var jeg på sushirestaurant. Ikke er jeg vant med sushi og ikke er jeg vant til å spise med pinner. Jeg er ikke vant til å lunsje med forleggere heller. Alt dette gjorde jeg i dag, og det var kjempekos!
   Praten gikk om noveller og bokprosesser, forfattere og skriverier. Min bokprosess var jeg selvfølgelig spesielt opptatt av. Ting nærmer seg mål, og gjett om jeg er glad for det. Det har vært en omfattende prosess for meg, som dere kanskje har skjønt. Ennå gjenstår det fem noveller som jeg skal gå igjennom, og så er det vanlig språkvask og korrektur helt til slutt. Boka kommer forhåpentligvis i løpet av oktober.
  Innen den tid blir det både forlagsfest, samt omtale og lesing fra den kommende boka mi på Larvik bibliotek. Spennende...

mandag 23. juli 2012

Gresk tilbakeblikk

   Ennå sitter det greske i meg. Solen, varmen, vannet, maten, servisen, smilene... Men det er alle de små inntrykkene innimellom all solingen, badingen og spisingen som gjør at jeg kan skille dagene fra hverandre.
   Så mye man kan oppleve på en dag... Så hva opplever man ikke på fjorten dager! Sykkelturen til Platanias, turene i Chania, alle opplevelsene i Gerani på Eanthia Village. Og for ikke å snakke om turen til og på Spinalonga... Møter med norske venner, møter med greske bekjentskaper. Møter med nye norske og nye greske. Spennende!
   Jeg elsker det greske! Oliven, fetaost og lam! Varmen, solen og alle de herlige, trange markedsgatene. Olivenoljene, såpene og kremene...
   Dette var bare et lite nostalgisk tilbakeblikk....
   Og i morgen skal jeg lunsje sammen med forleggeren av min neste bok. Det gleder jeg meg til!

lørdag 21. juli 2012

Fire venninner

   Vi er fire venninner. Igjennom mange år. Vi er veldig forskjellige og vi jobber med vidt forskjellige ting. Vi ser hverandre ikke veldig ofte.
   En jobber med regnskap, den andre er sykepleier, tredjemann jobber med prosjektledelse innen data og fjerdemann er meg; lærer og forfatter.
   Fellesnevneren for oss vil jeg si er; alderen, humoren, vi koser oss når vi kommer sammen og vi kan åpne oss for hverandre. Kanskje netopp at vi ikke jobber med det samme, at vi ikke ser hverandre til daglig, gjør at vi trives så godt sammen...
   I går koste vi oss med vin og latter fra tidlig ettermiddag til nærmere midnatt... Vi feiret. En hadde blitt 48 og en blir 50. Sånt må vi ta på alvor... eller med humor!
   Latteren og alvoret fløt om hverandre. Og plutselig lurte de andre på om de kanskje er nevnt i noen av novellene mine - med fiktive navn og yrker... hmmm... Jeg røper aldri noen ting, folk får finne ut selv. Legge hva de vil i mine skriverier. De kan tenke at kanksje jeg har skrevet om han... eller hun...       
   Jo, forresten... jeg røpet en ting; jeg viste dem coveret på boka. Og...det ble jentebegeistring og skåling! De synes det var kuuult!
   Innen vi forlot kvelden og hverandre hadde vi avtalt noe nytt. Vi skal møtes en gang i måneden. Vi skal gjøre forskjellige ting. Det går på omgang at vi bestemmer hva kvelden skal inneholde... f. eks. en kveldstur, en ost og tekveld, en bokkveld, en kinokveld, osv.
   Egentlig så har jeg på følelsen at det blir en spennende høst... Noveller, venninner, arrangementer...

...Og ellers har jeg begynt å lese denne berømmelige "Sommerboka" til Mummitrollenes mamma, Tove Jansson.

tirsdag 17. juli 2012

Sommerlige skrivetanker

...Det er nydelig å våkne tidlig en sommermorgen, sånn helt av seg selv. Ingen klokke som ringer, ingenting som står på timeplanen, selv om jeg har mer enn nok å gjøre. Men det er herlig å kunne selv bestemme når jeg skal gjøre hva!
   I går hadde jeg et lite møte med en språkkonsulent i forbindelse med egne skriverier, så fikk jeg oversendt tredje del av en annen forfatters manus, som jeg holder på å språkvaske. Ut på ettermiddagen ringte en mann og lurte på om jeg kunne skrive nok en sang for ham. Han er den kunden jeg har skrevet flest sanger for. Hele 15 sanger til diverse anledninger har jeg skrevet til ham gjennom flere år!
   Ellers er det redigering av novellene mine som fremdeles holder på. Om igjen og om igjen. Dette stjeler energi fra meg, kjenner jeg. Jeg hadde aldri sendt inn disse novellene, hadde jeg visst om den omfattende prosessen jeg fremdeles ikke er ferdig med... Dette føles ikke som noen skapende prosess, tvert i mot. Og det er synd, for gleden over å skrive kveles kjenner jeg, når ordene mine skal bli vridd og vrengt på ørten ganger... Liker ikke...

  

mandag 16. juli 2012

Spinalonga

Endelig var dagen kommet! Spinalonga fra den berømte boka "Øya" av Victoria Hislop stod på agendaen. Opp kl. 0430... Fytti! Tre timer med buss, før vi nådde den romantiske byen Agios Nikalos. Derfra bar det med båt ut til en øy - en blå lagune - hvor bading ventet på oss. Og så dro ferden til selveste Spinalonga.

   Piratene inntok øya på 900-tallet. Siden var det Venesianerne som fant veien dit i 1204, og etterhvert gikk araberne til angrep.
Tyrkerne kom i 1715, og da ble det kamper mellom Tyrkia og Hellas generelt - og disse inntok Spinalonga. Tyrkerne var der til 1903, da Kreterne kjempet seg tilbake.
Men så bestemte den greske regjering at øya skulle bli en koloni for spedalske (de med lepra)
    Tidligere hadde familien gjemt familiemedlemmer med spedalskhet, for som det stod i Bibelen: "De var urene".
(Foto: Mona Langset)


   På båten over befant boka "Øya" seg i utrolig mange hender, på mange forskjellige språk. Turistene rakk umulig å lese mye før de nådde øya, men folk var jammen ivrige på boka. Selv var jeg glad jeg hadde lest den på forhånd, slik at jeg hadde et bilde på hvordan samfunnet var fram til midten av 1900-tallet (boka er en roman, hvor forfatteren selv ble guidet rundt på øya for å få mest mulig info om slik det en gang var i tiden, før hun skrev ned sin historie, som ble til denne berømte boka)

   Da vi nærmet oss øya ble jeg tung i hele høyre side. Og da vi gikk i land slo en voldsom sorg og fortvilelse innover meg. Jeg fikk problemer med å puste og tårene rant og rant. Jeg følte rett og slett en grusom sorg. Og den var ikke min.
    Jeg kjente på den bunnløse fortvilelsen til disse menneskene som en gang i tiden hadde blitt skyflet i land på denne øya, hvor hensikten var at de skulle tilbringe resten av sitt liv her...
Så grusomt...
(Foto: Mona Langset)
   Gjennom denne inngangen ble de spedalske ført, og sorgen jeg kjente var voldsom. Jeg har aldri tatt innover meg så sterke energier.

   Det som derimot, jeg (og flere med meg) syntes var ødeleggende, var kunsteren som i år hadde fått slått seg til på øya. Speil var blitt satt opp overalt, store mørke flagg vaiet på toppen av øya, noe som skulle symbolisere blod var blitt laget, samt et enormt digert kors kunne sees over hele den ene delen av øya (kameraet mitt er ikke oppe og går, så jeg må vise korset siden)
   For meg ble det hemmende at denne kunsteren plutselig skulle blande seg inn i historiene som hadde utspilt seg her... Det ble helt feil for meg.

    Men etterhvert som vi beveget oss gjennom gaten, så restene av husene, bakeriet, sykehuset, så endret følelsene seg i meg. Det ble lettere å puste, ting roet seg, og jeg fikk en sterk følelse av at etterhvert ble alt greit for dem her på denne øya. Livet ble rett og slett ikke så verst - tross sykdom og savn av sine kjære.
   Historien tilsier også at de lagde seg et godt samfunn her ute. De fikk til og med en generator, noe som førte til at Spinalonga fikk elektrisitet før de andre Kreterne.
   Vi så gravstedet og kirken og vi gikk veien rundt hele øya.

    Turen var en sterk opplevelse, og jeg følte at det var noen som tittet bak restene av vinduene i de gamle bygningene. Energier lurte overalt...
   Det er helt klart ikke få historier som har utspilt seg på denne lille øya.

....Og for de som ikke vet hva spedalskhet var, så var dette en bakterie som angrep immunforsvaret. På midten av 1950-tallet kom endleig den riktige medisinen, og i 1957 kunne de som fremdeles levde, forlate øya...
Siden har ingen bodd på øya. Ingen levende i hvert fall...

søndag 15. juli 2012

Deilige Kreta-dager

    Grunnen til at jeg har vært så stille, er at kjæresten og jeg har tilbragt 14 herlige dager på deilige Kreta. Nærmere bestemt på Eanthia Village i Gerani. Dager med stekende sol og varmt badevann... Dager med gode venner og nye bekjentskaper... Dager med opplevelser og nye inntrykk...
Dager med lesing og hvile for tankene... Dager med mye gode mat og drikke... Og dager med mer og mer kunnskap om det Kretiske folk og deres natur...
   Det har vært innholdsrike og morsomme dager med mye smil og latter. Jeg skrev dagbok hver dag, ellers har jeg ikke skrevet ned annet. Men det er mange tanker som presser seg på, som muligens kommer til å bli nye historier, nye noveller... De greske kelnerne som opprinnelig kom fra Romania. De jobbet som helter for å klare og fullføre utdannelsen de ville ha. De jobbet som gale i en sesong på Kreta og på den tiden tjente de  mer enn en lege i Romania...
   Kulturforskjellene er store. Vi merket finanskrisen kun i det små... litt dyre taxipriser, litt færre ingredienser i de samme matrettene vi spiste i fjor, ikke like lett å ta ut penger i alle minibanker... Og da vi kom på flyplassen måtte vi betale for 11 kg. overvekt i bagasen!!! De veide håndbagasjer og det som var... Håndbagasjen min var jo tung... med en mengde bøker i.... Og penger skulle de ha kontant! Det undret meg... 55 Euro for 11 kg. overvekt... Hvor kom all den overvekten fra???
Jeg hadde stort sett handlet olivensåper, olje og kremer, men alle mine inntrykk og tanker måtte tydeligvis veie mye... Er det her de drar inn ekstra penger, tro?
    Og Spinalonga-turen var spesiell. Den skal jeg fortelle om. I morgen.