søndag 27. februar 2011

Vinterferieuka er over


...men det er den desidert mest begivenhetsrike vinterferien jeg har vært med på! Utrolig mye flott som har skjedd!

Den begynte med brevet fra sykehuset, som fortalte at alle mine prøver var fine!! En bedre gave kunne jeg aldri fått!! Så fortsatte ferien med at jeg ble samboer med min kjæreste! Noe som føles utrolig godt! Og den fortsatte videre med at vi i prosjektet slapp "hemmeligheten" løs til avisa... Noe som igjen resulterte i fredagens store forsideoppslag...

Alt dette på en liten uke!!

...og innimellom har jeg også skrevet sanger og taler...


At jeg nå må straks omstille meg på "pedagogmodus", - føles i skrivende stund noe kjipt...- men jeg har fortsatt noen timer igjen før skolejobben kaller...

Den skal fylles med litt Foffa-skriving!


Jeg anbefaler dere å gå inn på www.foldvik.com
Her kan dere høre Foldviklåten!!! - og i mai kommer den aller første lydboka!!

lørdag 26. februar 2011

Dagens nettavis



http://www.op.no/kultur/article5506210.ece

...Det er meget spennende om dagen! - og at det skal skrives fem - 5- lydbøker om Foffa, det var nytt for meg...Kremt... så her må det skrives så blekket spruter... men fytti katta, så moro!!

fredag 25. februar 2011

Hemmeligheten ble sluppet i dag!!!



...Det er sjelden jeg tar inn avisen så tidlig på morgenen når jeg ikke skal på jobb, -men i dag, kom jeg nok ikke fort nok ut til postkassen... Jeg var nemlig meget spent på hvilken omtale vi ville få...
I går slapp musiker og "reklamemann" Per Arne Strandbakken og jeg "hemmeligheten vår" til lokalavisa.
Det vi har jobbet så iherdig med siden i høst, er lydbok til Foldvik Familiepark...
Men at vi fikk hovedoppslaget på forsiden av lokalvisa, var jo en enormt stor og gledelig overraskelse!!
Der stod det å lese: "Når Foldvik familiepark åpner denne våren, lanseres den første av fem planlagte lydbøker om maskoten "Foffa". Familieparken, som allerede har sin egen sang, satser sterkt på utviklingen av maskoten sin gjennom bruk av lokale, kreative krefter."
..Og inni avisen var det flott omtale av prosjektet vårt... "Foldviks "Foffa" får forfatterhjelp" var overskriften...
"Siden i høst har barnebokforfatter Liv Hege Refsdal og tidligere DRAMAmedlem Per Arne Strandbakken jobbet iherdig med den første lydboka om Foldvik Familieparks maskot og esel, "Foffa".
Foldvik Familiepark ekspanderer hvert år med nye attraksjoner og jeg jobber med dem på reklamesiden, gjennom Kreativ Partner som er en avdeling av Nanset Kartong. I fjor lagde jeg og Tomas Siqveland en gjenkjennelsesmelodi for maskoten "Foffa". Den fikk vi veldig gode tilbakemeldinger på, forteller Strandbakken.
Nå vil de ta et skritt til sammen med eselet i Brunlanes.
- Så da lager vi lydbok, og da tenkte vi på Liv Hege Refsdal, fordi vi ønsker en barnebokforfatter. Så vil vi gjerne ha med oss folk som har vist at de kan det de holde på med.
Refsdal har gitt ut tre barnebøker om "Mikkel og Ekornia" og har den fjerde på vei ut til leserne om kort tid. Samtidig har hun laget en musikalversjon av den første boken...
Målet er i første omgang fem lydbøker med gode historier oom det lokale eselet.
- Vi er opptatt av at alle som er med er fra Larvik, og at dette produktet lages i Larvik, forklarer Strandbakken som sammen med Refsdal er i gang med korrekturen på den første boken.
-Så blir det innspilling og lansering denne våren. Den dagen Folvik åpner for sommer`n skal vi ha alt klart, lover han.
"Foffa" er mer enn et esel som roter rundt på en gård i Brunlanes.
-Foffa er en superhelt, røper forfatteren.
-Jeg må selvfølgelig forholde meg til dyrene som allerede er på gården, men har litt frie rammer. Dette er veldig spennende og en helt ny utfordring for meg. Jeg må jo forholde meg til rammene som er lagt, men likevel slippe fantasien fri, smiler hun.
Manus til den første lydboken, er ferdig, men det er likevel et stykke igjen.
-Dette skal bli en historie med lydkulisser, og Foffa- låten blir selvfølgelig med, både i fullversjon og som singback, forteller Strandbakken, som synes konseptet med lydbok er veldig spennende.
-Vi bygger dette stein på stein og drømmer kanskje om en forestilling etterhvert.
Forfatteren selv skal være stemmen som forteller historien.
-Jeg har lest hele manus for de andre, men uten lyder. De må jeg øve på, ler hun.
-Hvordan høres du ut som et esel?
-Det har jeg ikke prøvd ennå, det er kanskje den største utfordringen. Det og påfuglen, ler hun.
Men Foffa er som sagt ikke noe vanlig esel. I historien menneskeliggjør han mye og blir i tillegg en superhelt.
-Det som er spennende er at vi føder egentlig Foffa nå. Det som skjer nå skal følge med hele veien. Vi kan ikke i ettertid endre figurenes særegenheter, avslutter Strandbakken."

onsdag 23. februar 2011

Siste møte før første avisintervju...


...Tommelen opp!! - for i morgen slipper vi "bomben" vi i prosjektgruppa... Da kommer avisa og får innblikk i hva det er vi har bedrevet "så hemmelig" de siste månedene... Ååååh....så spennende, spennende dette er!!!
Jeg har mye å gripe fatt i, endringer og redigeringer...og nå er det ingen vei tilbake... Men jeg vil ikke tilbake, heller... Jeg - og vi- skal bare framover!!!
Følg med! Følg med!

tirsdag 22. februar 2011

En liten time av og om livet

...Det ringte på døren. Jeg visste hvem som kom. Det var en kunde som ønsket en tale til en spesiell anledning. Det var en så spesiell begivenhet, at jeg har faktisk aldri skrevet en tale til en slik anledning før. Jeg visste godt hvem kunden var, for jeg har skrevet flere taler for henne tidligere. Det var faktisk hun som gav meg det tøffeste oppdraget jeg noen gang har fått...
Å skrive tale i en begravelse til en som hadde tatt livet av seg på en meget grotesk måte... Den gangen skrev jeg talen mens tårene rant i strie strømmer nedover kinnene mine...

En tale skal i utgangspunktet være fylt med håp og ønsker, tenker jeg... Den gangen kunne jeg bare formidle det som hadde vært... Det livet som var tilbakelagt og allerede levd... Hva som ligger foran, kunne jeg ikke skrive noe om, for det var ikke noe mer som lå foran for vedkommende... i dette livet....
Selv er jeg overbevist om at livet aldri opphever, at vi lever videre.. i en annen form.... i en annen dimensjon... men det kunne jeg ikke skrive.
Jeg skriver det som kunden formidler, antyder og ønsker- og så sorterer jeg, og setter ting i system. I en pen ramme, på et vis...
I dag stod kunden på trappa mi igjen, mens snøfnuggene dalte bak henne. Denne gangen var det en helt annen årstid, og det var en helt annen tale som skulle skrives. En gledens tale. Full av håp og gode ønsker for det som ligger foran...
Hun smilte fra øre til øre, da hun måtte blikket mitt.
"Jeg ville at du skulle ha denne!" sa hun, og rakte meg min yndlingsvårblomst inntullet i cellofan... Det var en perleblomst i en nydelig kopp med perleblomstmotiv på...
Åhh! Så nydelig!! utbrøt jeg. "Men du skulle da ikke det!"
"Jo, jeg ville gi deg den!" sa hun og smilte.
Jeg ba henne inn i varmen, og sammen delte vi tanker og varme kaffekopper foran peisen min.

"Det er rart," sa hun etter en stund. "Det har ikke noe å si om aldersforskjellen er stor, noen har man bare så utrolig god kjemi med."
Jeg nikket og var så enig, så enig. Og timen vi delte var en god time. Den var en time om livet...om noe som hadde vært, og om noe som lå foran.
Og nå skal jeg gi meg i kast med selve talen...
Talen som omhandler selve livet...

mandag 21. februar 2011

Livet smiler...


Det er vinterferie som betyr at jeg har helt fri, dvs, at jeg tar meg helt fri fra min hovedjobb - skolejobben.
Nå kan jeg konsentrere meg om alt annet... - og ferien startet med den største av alle lykker...
Brevet fra sykehuset som sa at alle mine prøver var helt fine og hadde helt normale verdier...
Jeg har alltid en redsel i meg, når dette brevet kommer - men du, for en glede jeg følte da ordene ble lest...
En ubeskrivelig lykke! Når man er frisk og rask...så kan man egentlig få til det man vil... - og det er også det jeg har prøvd å "sende opp og ut" i forhold til "loven om tiltrekning"...
Denne vinterferien kunne altså ikke startet bedre... - og denne ferien er også begynnelsen på ferden videre, der jeg ikke lenger bor alene, men nå blir vi to...
Det er tid for kasting, vurdering av møbler og ting og tang, skal vi ha - skal vi ikke ha... vasking og "omplassering av ting"... og i det hele tatt... mye endring er i ferd med å skje...
Og angående endring...
Helt tilfeldig, så oppdaget jeg i går at det var en vannflekk med farge i, på gulvet utenfor den store fryseboksen min. Jeg tok en titt oppi boksen, og så at alt som lå der var helt tint, og esker hadde gått i oppløsning, og reker og tyttebær og grønnsaker fløt om hverandre, innimellom vakumpakker med kjøtt... Fytti! - og hva i huleste hadde skjedd...
Kontakten stod i, døra hadde ikke vært åpen... så da hadde vel den gamle fryseboksen bare bestemt seg for at nå var tiden inne for trekke sitt siste åndedrag...
Jeg satte i gang, og hive den ene matvaren etter den andre, øste opp en ulekker saftblanding av reker, jordbær, vann, og jeg vet ikke hva...
Fysjom... - og jeg fikk vasket ned hele boksen...
Ja, ja... Jeg registrerte jo at det lå litt vel gamle matvarer nederst i boksen... Kanskje det var like greit å få ryddet litt opp, tenkte jeg... - men fryseboksen måtte jo også på dynga, sukket jeg...
Men... da boksen var tom og rengjort, og jeg lukket igjen lokket og skrudde litt på en bryter... så startet jammen meg hele fryseren igjen!...
Og det som slo meg midt i "harachakraet" var.... Dette var et bevis på at alt det gamle skulle bort, for at det nye skulle få innpass...
Jeg er i endring, og det er alt som er rundt meg også...
...og innen ferien er omme får jeg hører hvor det bærer hen med det ene skriveprosjektet mitt..."det hemmelige", vet dere...

søndag 13. februar 2011

Håkan Nesser


... Jeg er bare så fascinert av bøkene til Håkan Nesser... Han skriver med et språk som smaker som gode drops med deilig fyll... Jeg kjenner det prikker i huden, når han kommer med formuleringer som jeg aldri har tenkt på, men som treffer akkurat på det stedet der det skal treffe hos den leseglade (og skriveglade) mottageren...
Han har en enorm psykologisk innsikt som fascinerer meg, og når det er sagt, så er det ingenting som er mer spennende enn å lese om hva som kan røre seg i et menneskesinn, tenker jeg...
For meg blir Håkan Nesser å betegne som en mesterlig forfatter. En krimsjanger som er anderledes enn andre krimbøker... Jeg koser meg vilt når jeg leser hans bøker - og jeg gleder meg stort til at hans nyeste kommer i posten om få dager...
Men "Skyggene og regnet" anbefales sterkt. Den handler om:
"Viktor Vinblad synger salmer baklengs og kalles morderunge fordi faren drepte moren hans. Han blir ikke mindre mystisk da han som 15-åring faller ut av skolevinduet i tredje etasje, overlever, men mister taleevnen. Etter at Sara Psalmodin krysser hans vei og det skjer et mord, forsvinner han sporløst i tretti år. Nå går ryktene om at han er tilbake, og stebroren reiser hjem til barndommens trakter for å finne ut hva som egentlig skjedde med Viktor."

lørdag 12. februar 2011

Omtrent hver eneste dag...

skriver jeg! Det føles som om noe mangler hvis jeg ikke får utløp for min lille dose med skriving. Det er sikkert slik enkelte har det i forhold til trening. En dag uten trening, er en dag uten mening, sier noen.
Men for meg er skrivingen en slags ventil. En ventil som frigjør tanker, problemer, inntrykk, fantasi og bearbeiding av inntrykk.
Noen dager skriver jeg bare i dagboka mi, andre dager skriver jeg en sang eller tre, og andre dager skriver jeg en historie, en tale eller på mine bokprosjekter...
Og noen dager skriver jeg bare ned løse tanker, utsagn jeg har hørt og små gullkorn fra barnemunn.
Jeg har en egen bok med "gullkorn" fra eget barn, barnehagebarn jeg har hatt i barnehagen, og elever jeg har hatt på skolen. Disse utsagnene er gull verdt for meg, for jeg kan ta dem fram og benytte dem i mine barnebøker. Det er nemlig ufattelig vanskelig å finne opp egne gullkorn selv, som dere sikkert forstår...
I dag har jeg skrevet to bryllupssanger, noe som fikk dekket en god del av skrivebehovet mitt i dag. I morgen er det andre ting som står på skrivetapetet..

lørdag 5. februar 2011

Ny bok fra meg

....Nå sitter jeg med kontrakten fra forlaget i hendene, og det er alltid spennende, for det betyr at en nær forestående boklansering ligger og lurer der framme...
Kontrakten som altså forteller at Mikkelbok nummer 4 (og den aller siste, tenker jeg) er snart klar for å befinne seg i bokform!
Det som er nytt denne gangen, er to viktige ting... For det første har jeg en helt ny illustratør - en illustratør som tegner så nydelig, at man skulle nesten tro at hun har vært inne i hodet mitt, og sett hvordan jeg ser figurene mine for meg... En herlig strek som passer meg og min historie veldig godt!
For det andre, ønsker forlaget at boka kommer i hardcover (hardback) denne gangen. Og det er så stas for forfatteren, kan dere tro - og godt for leseren! :-)
Det jeg nå må gjøre... som ikke er fullt så morsomt, men det er en del av gamet, er at jeg må forhåndsselge noen bøker, og da håper og tror jeg at noen av dere, ønsker å få et eksemplar i posten - en historie skrevet fra mitt hode - en blanding av virkelighet og fantasi. En historie med en miljøbudskap, blant annet... En historie om Mikkel (en menneskegutt) og vennene hans (troll, mennesker og dyr) og spennende opplevelser...
Boka koster kr. 198,- og kommer altså i hardback. Den blir utgitt i løpet av våren en gang, og kommer da som et skudd i posten til dere.
Skulle noen av dere ønske et eksemplar blir jeg enormt glad!! Send meg enten noen ord på bloggen eller send en liten mail til livref@online.no - hvis dette skulle være interessant...
Tusen takk! - og en riktig god helg til dere alle! :-)

onsdag 2. februar 2011

En stemme i den andre enden...

...av telefonen, kan forandre på alt. En stemme i den andre enden kan fortelle noe totalt uinteressant, som når en telefonselger ringer, og ber deg kjøpe noe du ikke har bruk for i det hele tatt. En annen stemme kan fortelle noe brutalt og hjerteskjærende, som at han eller hun velger å avslutte et forhold. En tredje stemme kan ringe å fortelle om sin sorg, sin smerte, eller sin ensomhet, - og det treffer mottakeren midt i tristhetens område.
Nok en stemme kan ringe å formidle et gledens budskap, - at noen skal gifte seg, at noen skal ha barn, at noen har bestått eksamen...
Jeg fikk også en telefon i går ettermiddag. En helt spesiell telefon, som satte hele mitt følelsesregister og tankespekter på hodet... Stemmen var ikke fra Lotto på Hamar. Stemmen hadde en mye viktigere rolle. Det handlet ikke om penger. Det handlet om livet. Om mitt liv.
Stemmen i den andre enden sa: "Blodprøvene dine var helt fine!"
Jeg falt sammen som en klut av lettelse, glede og takknemlighet... Nå er det bare svar på andre ting som lar vente på seg, men jeg er ikke engstelig. For det var det legen sa at jeg ikke skulle være.
Jeg skal leve, nyte, og gjøre det som gjør meg godt... Det er det jeg vil sende ut, og det er det jeg vil få igjen...

tirsdag 1. februar 2011

Veronika vil dø...


I dag var det tid for den årlige sykehuskontrollen som jeg må på. Et nødvendig onde ut i fra tidligere inngrep jeg har vært igjennom. Det fører alltid med seg nerver i forkant. Jeg sover dårlig, og gruer meg til gjennomføringen av undersøkelsen. Noen ganger er den bare ubehagelig, andre ganger er den grusomt smertefull. Alt ettersom hva undersøkelsen går ut på, og hvor grundig den er.

Denne gangen var den fysisk smertefri, men noe skurret på ultralyden... Noe som ikke skulle være der, viste seg på skjermen...

Ordene som ble sagt fra den kvinnelige, polske legen etterpå, var blant annet... "For å være på den sikre siden så må vi ta flere prøver. Blodprøver. Du må ikke stresse eller engste deg , men sånn er livet akkurat nå... Hadde jeg visst at det var grunn til engstelse, hadde jeg sagt det - men jeg sier ikke det, for jeg vet ikke. Derfor tar vi flere undersøkelser."

Jeg kjente kroppen leve sitt eget liv sånn plutselig. Jeg hadde ingen styring på følelsene, og tårene ble skrudd på. Følelsesregisteret husket umiddelbart hva tidligere leger hadde sagt. Og hva jeg hadde vært igjennom. Jeg ble stresset. Og jeg engstet meg. Selv om det var det jeg ikke skulle. Sa legen.

Etter flere timer på sykehuset, og etter at flere tusen tanker hadde fart igjennom mitt hode, så så jeg plutselig noe for mitt indre, da jeg kom hjem... En film jeg nettopp hadde sett. En film som alle bør se. En film om det å skulle dø. En film om det å ville leve. Så intenst og inderlig.
Jeg har dessverre ikke lest boken, og den er garantert sååå mye bedre enn filmen. Jeg snakker om en av verdens beste forfattere Paulo Coelho. Mannen bak blant annet "Alkymisten".

Filmen heter "Veronika vil dø"...

"Veronika er ung og vakker og har alt. Likevel er hun ikke lykkelig, noe mangler i livet hennes. Hun bestemmer seg for å dø, og tar en overdose sovetabletter, bare for å våkne liltt senere på nærmeste sykehus. Der blir hun fortalt at selv om hun er i live, har hun bare noen få dager igjen å leve. Men den viten at hun snart skal dø, begynner Veronika å lære seg å leve..."

Og jeg vet at jeg vil leve og nyte og gripe dagen... akkurat som Veronika gjorde. Det gjelder å leve mens man kan... og dette året skal bli et spennende år for meg på mange måter. For det har jeg bestemt meg for... Carpe diem!