lørdag 30. januar 2010

Livet er ikke bare burde, burde...

MEN... livet består for det meste av, - for de aller fleste... masse burde -burde, og må -må -ting... Fra tidlig om morgenen til langt på ettermiddag.

Jobb, rutiner, avtaler, forventninger som skal innfris på diverse arenaer... MEN... hva hvis livet plutselig ikke ble en eneste stor grå rutine, et gapende gjesp eller ikke lenger innebar arbeidsoppgaver som virket meningsløse..
Dette er kanskje ikke bare mulig for de som plutselig blir lottomillionærer. Det er antagelig heller ikke disse menneskene som nødvendigvis er de mest lykkelige...

Lottomillionærene sitter der plutselig med en haug med penger, som de kanskje lenge hadde drømt om å få - men som de ikke nødvendigvis har tenkt å bruke på andre ting enn materielle ting og drømmereiser...
Men hva HVIS... HVIS man ikke behøvde å tenke på økonomien - og en dag kunne våkne opp å gå til det arbeidet som man VIRKELIG hadde lyst til...

Min egen far er mitt beste eksempel på dette! Han klarte det! Han fikk det til! Hvorfor? Fordi han aldri var i tvil om at han skulle få det til... Han visste hva han hadde å gi, hva han ville, hva han kunne... - og han fikk tilbake i fullt monn.
For meg er han mitt største forbilde - på at man får til det man vil!
Men når det er sagt, så er det jo en del av dere bloggere, som virkelig har tort å si opp en trygg, god jobb for å ta spranget og følge hjertet... Jeg beundrer det stort - for dere har virkelig skjønt det...

Tenk å kunne våkne til en ny dag... å ta fatt på de arbeidsoppgavene som en ønsker å bruke dagen på.
Skape, være kreativ, bruke evnene ... og dette vil igjen gi utrolig glede og energi...

Være sin egen herre, ha kontrollen over sitt eget liv, og gjøre det som man kanskje er aller best på... Det er jo sånn det burde være for alle! Tenk så lykkelige vi hadde vært! Tenk så lite sykdom vi hadde hatt! For dette henger sammen, tror jeg... Har man det godt i hverdagen og med seg selv, og føler at man får brukt sine evner, - så gir det så mye energi, at det negative (f.eks. sykdom) ikke får innpass.

Som dere skjønner, er tankene mine virkelig i sving om dagen... og jeg er veldig glad for alle tilbakemeldinger som jeg får - også fra dere som velger å gi meg kommentarer via epost...
Jeg skjønner at dette opptar mange. Det er jo det livet handler om...Om å LEVE - ikke bare overleve...

fredag 29. januar 2010

Om bloggeinnlegg

Jeg snakker kanskje for flere, når jeg sier at vi av og til glemmer hvem som kan finne på å lese bloggen vår. Jeg har nevnt dette i et tidligere innlegg, men nå ser jeg meg nødt til å dra den litt lengre.
En ting er at vi vet med sikkerhet at andre bloggere leser blogger.
Og hvem alle de andre er, er ikke godt å si.... men jeg vet at mange av mine venner følger med, familiemedlemmer følger med, bekjente følger med, Facebookvenner følger med... og andre folk som jeg ikke aner... følger antagelig av og til med.

Når man har en blogg, så befinner man seg plutselig i det offentlig rom. Ingen og alle kan i grunnen lese hva som skrives. Hvis det er interessant nok.
Jeg har hele tiden tatt hensyn til det jeg skriver - at jeg ikke har vært så tydelig at noen skal kunne si at det var meg eller han eller hun jeg skrev om...
Det vil si at jeg trodde jeg hadde vært oppmerksom og tatt hensyn -MEN tydeligvis ikke nok. Plutselig glapp det, og jeg er lei meg for det...
Når ledelsen på jobben ber meg slette et bloggeinnlegg - så er det to ting som slår meg...
Ooops, ledelsen min leser også bloggen, det hadde jeg vel ikke tenkt på... OG... Jeg hadde ikke vært forsiktig nok.
Ingen skade er skjedd håper jeg, men det er viktig med påminnelser om at man (jeg) ikke må legge ut ting som kan slå tilbake på personer eller taushetsplikt eller hva nå det måtte være...
(innlegget er nå slettet)

Ellers takker jeg for alle innspill og kommentarer på innlegget mitt under... Fortsettelse følger helt klart...

tirsdag 26. januar 2010

Om å tørre og satse...

Jeg er inne i en tenkeboks... tenke, tenke, tenke... Det er noe med å kunne følge det hjertet sier... det sjelen sier at jeg skal gjøre...

Hver dag går de flest av oss på jobb. Vi gjør et godt stykke arbeid hver eneste dag. Vi får vår faste månedslønn, og vi er stort sett fornøyde med det. Men hvor lenge?
Når tingene man gjør plustelig ikke er morsomme, spennende og utfordrende lenger... Når arbeidsoppgaver til tider føles meningsløse, tunge og energitappende... Er man da fremdeles der man skal være? Eller skal man bare slå seg til ro og tenke at det går opp og ned her i livet. At sånn er det for alle...
Selv om man har tatt et yrkesvalg en gang i tiden. Tatt en utdannelse. Kanskje også videreutdannet seg... så er det ikke dermed sagt at man vil trives i samme bransjen fra den gang og til man går av med pensjon...
Jeg beundrer stort de som tør å satse. De som tør å følge sitt hjerte og sine egne drømmer. De som ikke lar andres pessimistiske pekefinger berøre dem. De som tør å hoppe av karusellen og sette seg på sin egen lille karusell. De som virkelig tør å tenke at de ikke noen gang skal angre på tingene de ikke gjorde...

Er det noen der ute som har tort? Som har sagt opp sin faste, trygge jobb - for å følge drømmen
i sitt hjerte? Følge kallet, om man vil...
Selv om pengene blir færre, så kan gledene allikevel bli større. Det er mange måter å være rik på...
Dette er bare tanker.... enn så lenge...

mandag 25. januar 2010

I løpet av en liten time...

I løpet av en liten time ble jeg innviet i tre forskjellige menneskers liv for en stakket stund... og disse tre menneskene kjenner såvidt jeg vet, ikke til hverandre, og de hadde heller ingen anelse om at jeg i det hele tatt hadde kontakt med de andre samtidig som dem...
I dagens samfunn er det lett å ha kontakt med hverandre - Det være seg gjennom telefoner, skype, tekstmeldinger, mail og på chatten på diverse nettsamfunn...
I løpet av den ene lille timen kontaktet alle disse menneskene meg, og som sagt - helt uavhengig av hverandre...

Den ene hadde fått en alvorlig kreftdiagnose hengende over seg, men positiviteten og viljen til å leve videre, merktes godt gjennom de skrevne linjene på skjermen min...

Den andre var i ferd med å forlate sitt ekteskap og kjente at prosessen på det nåværende tidspunkt var uendelig tung å bære. Livet som hadde vært så godt, var nå blitt historie, og nye kapitler skal snart skrives... Men det er ikke like lett å se når man er imidt oppi det vonde...

Den tredje var i ferd med å avslutte et nokså nytt forhold, fordi den nye partneren allerede var i ferd med å spise den andre opp. Under samtalen med meg- som altså foregikk skriftelig - avsluttet vedkommende sitt forhold med sin nye partner, og jeg kunne merke lettelsen bre seg mellom linjene...

Bare i løpet av denne lille timen fikk jeg masse nye tanker og refleksjoner om livet...hvor skjørt det er... hvor sårbart det kan være...og så uendelig uforusigbart det er...
Og... jeg fikk også en god del nye tanker til nye skriveprosjekter...

Lev mens du gjør det!

søndag 24. januar 2010

Når mørket kommer og tar deg

Det er mange slags mørke, og det er overhode ikke lett å tenke seg at finnes noe lys når det er helt mørkt - selv om det sies at det alltid er lys i tunnellen, eller at det er lysere på den andre siden, eller hva de nå sier...
Men når migrenen, og da mener jeg MIGRENEN - den virkelige ondskapsfulle hodepinen som borrer seg inn i pannen og gjør livet mitt til et smertehelvete i dagesvis... Da...ja, da er det ikke lett å se, eller tenke at det noensinne vil være noe lys på den andre siden.
Sekunder føles som minutter, og minuttene føles som timer, og timer blir som dager og dager blir til en liten evighet.... med mørke og smerte...
Ingen medisiner hjelper, det går ikke an å tenke positive tanker, for hodet er ikke i stand til å tenke... men de tunge, dystre tankene kverner rundt mens smerten leker en grusom lek i hodet mitt, som jeg overhode ikke vil leke....
Det er jeg som skal ha kontrollen over meg og mitt hode...men det bryr ikke smerten seg om. Den herjer slik med mitt lille hode, at jeg kan ikke skjønne at det går an å bli normal igjen inni der - etterpå...
Men når jeg endelig kommer ut på den andre siden... endelig ser lyset igjen... selv om det føles som jeg har vært i krigen.... så tenker jeg alltid... kjører jeg meg selv for hardt?
Kroppen har sitt eget språk, og da er det viktig at man lærer seg det språket og lytter til hva kroppen prøver å si... Klarer vi å forstå det språket, så klarer vi nok også å stoppe opp litt mer i hverdagen. Lytte, sanse... å gjøre mer og mer av de tingene som er gode for oss selv...

tirsdag 19. januar 2010

Nå begynner det å haste..



Det er under to måneder til skolemusikalen som bygger på min første bok "Mikkel og Ekornia" skal framføres...
I dag var vi i prosjektgruppa nede og så på lokalene på en av Larviks store kulturarenaer - Sliperiet... Det er der oppsetningene skal være, og det blir såååå spennende!
Lokalavisa kom og tok bilder og intervjuer under gårsdagens øvelse...
Dette er stort!!
Husk! Det er en spesialskole som skal framføre musikalen!!
1-10. klasse...

lørdag 16. januar 2010

Bestefar fikk tatt farvel allikevel




Da jeg var liten, hadde jeg en bestefar som jeg var veldig glad i. Han lekte mye med lillebroren min og meg, og han tok oss stadig med på hytta som bare lå noen minutters kjøring fra der vi bodde. Vi badet sammen, vi plukket skjell og blomster, og det var alltid moro å være hos ham og mormor, hvis våre foreldre skulle av gårde.
Men da jeg nærmet meg ti år, skjønte jeg at noe var veldig galt, for bestefar var blitt syk, og han ble bare sykere og sykere. Til slutt fortalte mamma at bestefar hadde fått kreft i magen, og at han var så syk, at det var ikke sikkert at han ville overleve. Jeg gråt og gråt, og kunne ikke fatte i mitt lille barnehjerte at bestefar skulle forlate meg, og alle de andre i familien. Da jeg fylte 10 år, lå jeg i meslinger, og jeg var så syk som jeg aldri hadde vært før, og det var bestefar og, bare at han kom ikke til å bli frisk igjen. Han lå nå på sykehuset, og ble svakere og svakere for hver dag, mens jeg lå i min egen seng hjemme, og tenkte på bestefar hele tiden. En dag da jeg følte meg mye bedre, og mamma skulle på sykebesøk igjen, spurte jeg om jeg ikke kunne få være med. Men det mamma sa da, syntes jeg var forferdelig urettferdig. Hun sa at det var ikke lov for barn under 12 år å bli med på sykebesøk på sykehuset, så det kunne jeg dessverre ikke. Jeg begynte å gråte, for jeg ville så fryktelig gjerne se bestefar igjen.. Tenk om jeg ikke fikk se ham mer! Det var en grusom tanke, som jeg ikke helt skjønte omfanget av..
”Men du kan skrive et kort, som jeg kan gi til bestefar”, sa mamma, da hun så hvor fortvilet jeg var. Siden jeg ikke kunne bli med på sykehuset, satte jeg i gang å skrive noen ord, med ustø løkkeskrift. Jeg ønsket ham god bedring, og jeg skrev at jeg gledet meg til å se ham igjen. Da mamma kom tilbake fra sykehuset sa hun at bestefar hadde grått da han hadde lest kortet mitt.
Ikke lenge etterpå, døde bestefar, og det var en grusom beskjed å få. Jeg husker det den dag i dag, og jeg husker til og med at Wenche Myhre sang på TV i bakgrunnen, da mamma kom og gav meg beskjeden.. (dette er 36 år siden)
Jeg fikk aldri tatt avskjed med bestefar, og det gjorde så vondt..
Den natten og neste natt gråt jeg meg i søvn, men så en natt skjedde noe som jeg aldri har glemt. Jeg visste at bestefar var død, og at han aldri kunne komme tilbake til oss. Men den natten drømte jeg at hele min familie var hjemme i huset vårt, og plutselig stod bestefar midt på stuegulvet. Han hadde en rød kappe på seg, og han beveget seg sakte rundt til hver og en av oss og smilte og bukket, men han sa ingenting. I det han kikket på meg og smilte, fikk jeg en slags ro inni meg, som jeg aldri har glemt.
Da jeg våknet, fortalte jeg det til mamma og pappa. De tok meg på alvor, noe som jeg er veldig glad for, og de skjønte med en gang at det ikke var en vanlig drøm. Mamma sa: ”Da fikk bestefar sagt ha det til deg, allikevel... Og jeg tror han skulle fortelle deg at han har det fint der han er nå”. Ja, det var akkurat sånn jeg forsto drømmen, og den står like klart for meg den dag i dag.
Da min fetter ble drept i en trafikkulykke 11 år seinere, opplevde jeg det samme. Han stod plutselig midt i stua vår noen netter etterpå, også han var i ført en rød kappe, og han gikk rundt og smilte og nikket til alle i familien min. Jeg var da 21 år, og drømmen var temmelig lik som da min bestefar døde da jeg var 10. Også denne gangen fikk jeg ro og visshet om at min fetter hadde det bra der han var, og at vi ikke skulle være lei oss.
Jeg har aldri glemt de to drømmene, og vanlige drømmer glemmer man jo veldig fort, hvis man i det hele tatt husker dem. Etter at min bestefar viste seg for meg i drømmen, da jeg var lita jente, har jeg aldri vært redd for døden...

søndag 10. januar 2010

Den andre siden...

Siden jeg har fått en del henvendelser fra følgere og lesere om at de er blitt nysgjerrige når jeg snakker om "den andre siden", så har jeg bestemt meg for å fortelle litt, og legge ut selvopplevde historier her på bloggen min.
Jeg vil begynne med å si at jeg er overbevist om at vi ikke er alene. Ingen av oss på denne jord er alene. Vi har alle Hjelpere (som jeg velger å kalle det) med oss fra den dagen vi blir født, og Hjelperen er med oss til den dagen vi forlater dette livet.
Jeg er også av den oppfatning av at vi aldri dør... Vi kommer bare over i nye dimensjoner... og vi har levd før - mange liv, sannsynligvis. Sjelen vår dør aldri.
I tillegg har vi "besøk" av nære avdøde familiemedlemmer, eller andre som har stått oss nær, fra tid til annen. Disse passer på oss, de kan lage lyder, lukter og man kan sense dem på annet vis.
Det stopper heller ikke der... for det finnes engler, alver, åndelige brødre, naturånder og underjordiske som er rundt oss mennesker - alt ettersom hvilken funksjon, hvilket ståsted og hva det enkelte mennesket er opptatt av her på jorden... Henger dere med??
De siste 15 månedene har jeg opplevd veldig mye fra den andre siden - og det bunner i bunn og grunn i at jeg bestemte meg for å være mottagelig, og at jeg ville lære masse, mye mer.
Jeg har gått på kanaliseringskurs, finn din hjelper-kurs. Jeg har hatt timer hos klarsynt, og jeg er med i en meditasjonsgruppe hos den klarsynte (som etterhvert har blitt en god venn). Jeg har lest mye litteratur av kjente klarsynte, healere o.l... Og jeg skal love dere at ting har skjedd.... og skjer...
Jeg har blant annet opplevd å få "uforklarlig hjelp" tre ganger mens jeg har kjørt bil, hvis ikke hadde jeg vært død nå. Jeg skal legge ut historiene etterhvert (jeg skriver mange av mine historier i det alternative bladet Magic Magasin)
Det er mange svar å få fra den andre siden, hvis man er mottagelig (man må ikke blokkere), og hvis man bruker sansene og følger nøye med. Jeg kan skrive enormt mye om dette, og kom gjerne med innspill hvis det er spesifikke ting dere ønsker å høre om... Jeg tør å være åpen på dette, fordi dette er en stor del av meg, og fordi jeg allerede har gått ut i lokalavisa og blitt intervujet om temaet...
Jeg ønsker dere alle en flott søndag! Bruk sansene deres, og åpn opp!! Det skjer masse ting rundt dere hele tiden...for alt henger sammen. Alt er energi... Og ute i naturen finnes det myyye...
Mine bøker sier også noe om det...

lørdag 9. januar 2010

Ikke så ille allikevel!

Hva da, tenker du kanskje. Januar vel!!
Årets første uke har vært helt spesiell... Den har vært så kald som jeg ikke kan huske... Den har hatt stort fravær blant personale på jobben... Den har gjort til at elevene har måttet være inne på skolen hele dagen... Den har gjort til at veden har gått unna, fortere enn jeg kunne drømme om... Den har gjort til at jeg nesten ikke har orket å stå opp om morgenen...
MEN... Det har vært så mange hyggelige og spennende ting i uken som har vært tilbakelagt...
Elevene viste seg fra sin beste side, da de framførte en smakebit på juletrefesten, fra den forestående musikalen vi jobber med - som bygger på min første bok!
Jeg har fått spennende innspill fra "den andre siden"...
Jeg har fått både litt mosjon og luft ved å gå fort til og fra jobben (kort vei, da, men lell..)
Jeg har fått tilbud om å bidra på forfatterkveld på Cordelias hus i april... http://gjennomordene.blogspot.com/
Og jeg har fått stiftet spennende, nye bekjentskaper!
Denne januar er ikke så aller verst allikevel.... Året har i grunnen begynt ganske så bra, selv om kulda biter... og jeg vil at det bare skal bli bedre!

mandag 4. januar 2010

Januar...

..Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor,- men jeg liker ikke januar. Jeg hater den måneden, rett og slett...

Julen er borte, det er mørkt, det er kaldt.
Og ute...der er det snø overalt.
Jeg er trøtt, jeg er blakk, det er lenge til vår.
På jobben, der er det sykdom som rår...
Jeg vil helst gå i hi, til januar er over...
men vet jo at året lysere tider lover!
Så mens jeg venter at måneden går over i neste...
så må jeg få si at jeg gjør jo mitt beste...
Jeg skriver og leser og drømmer litt...
om tiden som kommer - i livet mitt.