Totalt antall sidevisninger

fredag 31. juli 2009

Værstasjon - sakset fra en annen blogger...


...Jeg husker ikke hvor jeg har stjålet dette bildet - men det er fra en av dere svenske bloggere - og jeg håper du har meg tilgitt, når jeg legger ut dette blinkskuddet. Hadde jeg husket hvor jeg tok bildet, så hadde jeg oppgitt bloggen her... Du får si i fra, om du skulle bli arg på meg... Men det er noe som heter at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, så da håper jeg på det...
Jeg synes denne lille værstasjonen, var så inderlig beskrivende... - særlig for gårsdagen...

Den store blåsbortdagen...


Jeg simpelthen digger Ole Brumm, og alle gullkornene som utspiller seg i Hundremeterskogen... Og i går kveld, opplevde mange av oss en aldri så liten naturhendelse som var som sakset rett ut fra den skogen.
Naturen hadde nemlig satt sine krefter i sving, og serverte oss "den store blås bort dagen"....
Tak blåste av noen steder, greiner knakk, og solstoler spratt rundt som popcorn ut på terrassen, - mens regndråper så store som krokodilletårer, slo mot vinduene...
Da er det godt å kunne være inne. Inne i varmen. Inne i tryggheten. Sammen med noen som både gir varme og trygghet...
Og i dag da jeg tittet ut på verandaen, hadde blant annet min rufsete erteblomst, fått hard medfart i løpet av natten - men de små alvene stod fortsatt stødig som fjell, og passet på... Merkelig at de små lette figurene ikke hadde blåst bort - alt annet lå jo strødd...

onsdag 29. juli 2009

Det handler om å leve

Trygghet er viktig. Gjennkjennelse er viktig. Forutsigbarhet er viktig. Inntil en viss grad, tenker jeg...
Når alt er oppe i dagen, og man vet løsningen på mysteriet innen man har nådd til side 4o i boka... eller vet hva som kommer til å bli sagt, innen den andre har fullført andre setning... så er det ikke mye spennende... Det trigger ikke nysgjerrigheten min - det kjeder meg... Det beriker meg lite - og gir meg en følelse av intetsigenhet...
Når man føler en viss trygghet, en viss harmoni, en viss glede... og attpå til ikke vet helt hva som skjer rundt neste sving - ja, da lever sansene på alle plan.
Det handler rett og slett om å leve - mens man gjør det...

mandag 27. juli 2009

Fuglen er i ferd med å forlate redet...

...Det er rart å tenke på hvor fort det kan skje endring i ens liv... et brev, en epost, en samtale... eller som i dette tilfelle... en telfonsamtale...
Ungdommmen min, fikk opprigningen hun ventet på i dag...
Snart tjue år, - med høyhæla sko og tatoveringene på plass... går nå ferden videre - og utdannelsen på høyskolen kan begynne om noen få uker.
Nå starter en ny epoke, en ny tid,- både for mor og datter... Det er på tide at fuglen forlater sitt rede...

fredag 24. juli 2009

Hevnen er søt

Bilen svingte inn porten i en alt for stor fart utenfor firemannsboligen i Snarveien.
Ina holdt på å frottere kropp og hår etter å ha inntatt en lang og varm dusj, og nå tullet hun det store badehåndkleet rundt den nakne kroppen sin, før hun stakk hodet nysgjerrig ut av det åpne vinduet.
Der så hun bilen. Hun hadde håpet at det var en enslig, kjekk mann på hennes egen alder som hadde tenkt å flytte inn i leiligheten over henne.
Hun strakte hodet enda lenger ut av vinduet, for å se om det var mulig å få et lite glimt av den eller de som hadde tenkt å flytte inn.
Stemmer nærmet seg, og hun rygget så fort bakover inn i rommet, at hun nesten ramlet over toalettet. Badehåndkleet falt nedover kroppen hennes, og det landet som en krøll rundt beina. Hun bøyde seg ned og tok det opp. Akkurat i det hun skulle knyte det over brystene, kikket hun på nytt ut av vinduet, og så rett inn i ansiktet til en kvinne som hadde et påfallende trist ansiktsuttrykk.
Ina trakk seg raskt tilbake, og forsvant inn på soverommet for å hente rene klær. Hun kjente at skuffelsen kom over henne. Det var tydeligvis ingen enslig, kjekk mann som hadde flyttet inn i etasjen over henne. Han var i hvert fall ikke enslig.
Innenfra stua kunne hun høre mobiltelefonen ringe, og på det tredje ringesignalet, besvarte hun den.
«Hei Ina! Tone her. Er du snart klar?»
Ina slengte et blikk bort på veggklokka, og konstaterte raskt at hun var sent ute.
«Jeg har vært så opptatt med å følge med på de som flytter inn over meg, så jeg er visst litt sent ute. Jeg tenkte kanskje at drømmeprinsen fant det for godt å flytte inn her, men siden det er et kvinnemenneske med på lasset, så er det toget kjørt. Jeg er hos deg om en halv time. Greit?»
«Blås i naboene da! Det kan jo hende du treffer drømmeprinsen din ute i kveld! Men da sees vi om en halvtimes tid, da!»
Tone ventet ikke på noen bekreftelse fra Ina.
Ina måtte smile for seg selv, etter at hun hadde lagt på. Det var typisk Tone. Hver gang de skulle ut på byen, var hun sikker på at de begge fant hver sin knakende kjekke kar. Men disse hadde tydeligvis latt vente på seg.
Men akkurat i kveld hadde hun selv en følelse av noe spesielt kom til å skje. Kanskje hun skulle ta på seg den korte, sorte kjolen som hun hadde kjøpt i forrige uke.
Hun tittet raskt ut av vinduet. Det skyet til. Bilen på gårdsplassen stod der, men det var ikke et menneske å se. De nye naboene var vel opptatt med å få tingene sine på plass.
Ina åpnet klesskapet, og tok en rask titt inn. Det så ut til det kunne bli regn, så hun plukket fram en sort bukse og en ettersittende, sort bluse.
Mens hun sminket seg på badet, kunne hun tydelig høre det som ble sagt utenfor. Det var en kvinnestemme som snakket.
”Da vet du hvor landet ligger! Hvis du ikke møter opp til avtalt tid på den nye jobben i morgen, må vi flytte her i fra, før vi omtrent har flyttet inn. Og hvis du ikke gidder å jobbe nå heller, så er det ikke sikkert du ser meg igjen. Dette er den siste sjansen du får av meg, Åge!”
Ina stod som fjetret til badegulvet. Ikke torde hun å se ut av vinduet, og hun torde knapt røre seg, av frykt for at de skulle høre henne der inne, og tro at hun stod der og lyttet på dem.
Så hørte hun en lyd, en ekkel lyd, og så et lite hyl. Øyeblikket etter hørte hun skritt som fjernet seg, og en motor som startet opp. Det tok henne ikke mange sekundene før det gikk opp for henne hva slags lyd det var hun hadde hørt. Det var en håndflate som hadde smelt mot et kinn.
Ingen flere ord hadde blitt uttalt der ute. Han hadde bare slått, og så hadde han kjørt sin vei. Damen hadde heller ikke sagt noe mer.
For en drittsekk! Ina omtrent smøg seg ut av sitt eget bad. Tenk at hun hadde fått en arbeidssky konemishandler til nabo!


Ina ankom Tones leilighet et kvarter seinere enn avtalt. Den lille stuen var allerede full av feststemte jenter som alle var klare for en bytur.
Selv kjente hun at hun ikke klarte å slå seg helt løs på vorspielet, selv om hun hadde gledet seg hele uken til denne kvelden.
Ute på diskoteket ble vorspielgjengen sprett for alle vinder. Typisk. Noen fant noen de ikke hadde sett på lenge. Noen danset. Noen ble stående ved baren.
Ina og Tone tok seg noen runder rundt i lokalet, før de satte seg med hver sin halvliter øl ved et bord som det allerede satt et par som hadde funnet hverandre. Det var aldri noen ledige bord når de dukket opp såpass seint, som ved midnatt.
Etter å ha danset, drukket et par halvlitere og et glass hvitvin, konstaterte Ina med skuffelse at drømmeprinsen uteble nok en gang.
Verken Tone eller noen av de andre jentene var klare for å ta kvelden, så Ina bestemte seg for å ta en taxi hjem alene. Hun var trøtt og forsynt av både drikke og uinteressante fyrer. Det var ennå en time til diskoen stengte. Men nok var nok.
Da hun kom ut av lokalet, var hun totalt uforberedt på at det striregnet. Hun småløp bort til drosjeholdeplassen, kun i ført bukse og skjorte, og kjente at hun ble raskt gjennomvåt. Klærne klistret seg raskt til kroppen, og på et øyeblikk føltes det som ikke en tråd var tørr.
Hun bråstoppet da hun ankom drosjene, og så den meterlange køen. Hun formelig så lungebetennelsen og bihulebetennelsen komme etter henne som neste i køen. Dette orket hun bare ikke. Skoene gjorde vondt, og hun frøs noe helt vanvittig, selv om det var en tidlig augustkveld. Hun bestemte seg allikevel for å gå til hovedveien. Våtere kunne hun ikke bli.
Hun stod ved veikanten, mens regnet og mørket omsluttet henne. Tommelen var høyt hevet ut mot gaten, hver gang det kom en bil. Det måtte da være en eller annen som kunne gi henne haik i dette været. Noen måtte da kunne vise litt barmhjertighet og plukke henne opp.
Hun strøk den klissvåte, lyse luggen bakover, og konstaterte oppgitt og irritert at hun måtte gå hele veien hjem. Veien var lang, omtrent en times gange. Nå angret hun at hun ikke hadde stilt seg i den forbaskede lange drosjekøen allikevel. Men hun gadd ikke å gå tilbake. Nå som diskoen hadde stengt, var vel køen mangedoblet.
Fortauet var på den venstre siden av veien, så hun skiftet side. Hun gikk og stirret på de sorte skotuppene sine, som sendte ut små stråler av regn, for hvert skritt hun tok. Hun prøvde å fokusere på noe hyggelig, som en lang, varm dusj.
Plutselig, sånn helt uten videre, stoppet en bil. Ina kikket opp, og bort på bilen. Det var nesten ikke til å tro!
Endelig en person som hadde forbarmet seg over henne i dette været, og enda hun hadde sluttet å haike! Bilvinduet gled ned noen centimeter. På grunn av regnet hadde vel ikke vedkommende lyst til å åpne det mer, tenkte hun. Hun løp glad og fornøyd over på den andre siden av veien, for å sette seg inn ved siden av denne elskverdige sjåføren.
Ina smalt igjen døra, grep etter sikkerhetsbeltet, og først da snudde hun seg mot sjåføren for å takke ham. Ina innså umiddelbart at hun hadde gjort en stor tabbe. Hun så sjåføren rett inn i øynene, og prøvde å oppføre seg helt naturlig. Han hadde halvlangt, mørkt, ustelt hår, og et forholdsvis pent ansikt. Men det var øynene hans. Øynene var intense og stikkende. Hele auraen hans oste av uærlige hensikter.
Ina svelget og visste at nå måtte hun bruke alt hun hadde av kvinnelist. Bilen hadde begynt å kjøre med en gang hun hadde satt seg inn, så det nyttet ikke å kaste seg ut av bilen igjen.
«Tusen takk for at du stoppet, så jeg fikk sitte på!» sa hun så naturlig som mulig.
Mannen gav henne noe som skulle være et smil tilbake.
«Hva heter du?» Stemmen hans var hes. Tankene for rundt i hodet hennes.
«Tina», svarte hun, og håpet det lød riktig. Tina var jo ikke så langt unna sannheten heller.
Sjåføren tviholdt med begge hendene på rattet, og stirret stivt på vindusviskerne foran seg. Han sa ingen ting, og Ina slappet mer av. Men så kom det.
«Du blir med meg hjem, du Tina!» Det var nærmest en kommando.
Ina svelget tungt. Vær taktisk, skrek hodet og kroppen hennes.
«Ellers takk, men jeg må hjem til ungen min.» Hele henne skalv av kulde og redsel nå.
Han snudde hodet raskt, og spyttet ordene ut mot henne.
«Da blir jeg med deg hjem da!»
Ina kjente at hårene reiste seg på kroppen hennes.
«Nei, det kan du nok ikke, for mannen min venter på meg!» Hun hørte selv at ordene var fremmede og unaturlige, akkurat som de hang fast i luften.
«Å nei, du har nok ingen mann som venter på deg hjemme!» Mannen freste ut ordene, og før Ina rakk å registrere hva som skjedde, hadde han langet ut en arm, som fråtset rundt på brystene hennes.
Hun hylte til, og kjempet det hun kunne, for å kvitte seg med den motbydelige hånden hans. Han holdt fortsatt en hånd på rattet, mens den andre prøvde febrilsk å få opp skjorteknappene hennes. Bilen skjenet fram og tilbake på veien.
Ina klarte til slutt å få trykket på knappen, slik at sikkerhetsbeltet gikk opp, og hun fikk kroppen sin mer fri. I et brøkdel av et sekund rakk hun å tenke at det var inderlig godt hun ikke hadde tatt på seg den sorte, korte kjolen, hun først hadde tenkt å ta på seg i kveld. Da hadde hun vel nærmest sittet naken her nå. Tanken fikk hjertet hennes til å krympe seg.
Skjorteknappene hennes spratt som nypoppet popcorn, da hånden hans røsket i klesplagget. Den store neven hans var på vei innenfor den klissvåte skjorten hennes, da hun hylte i, mens hun klarte å få åpnet bildøra.
«Jeg bor her! Slipp meg av!» Hun pekte vilt på det første og nærmeste huset hun så. Av en eller annen merkelig grunn, adlød mannen. Kanskje han fikk panikk? Han bremset.
Ina fikk kastet armen hans vekk, fikk åpnet døren, og hev seg ut av bilen, før den hadde stoppet helt. Hun stolte ikke på at han hadde tenkt å stoppe.
Hun landet på magen, og hun brydde seg ikke om smerten hun kjente fare gjennom kroppen. Mannen gasset på, og kjørte i stor fart bortover veien, men hun rakk allikevel å se opp og få med seg de to siste tallene på bilskiltet. 34. Og hun la også merke til den lille bulken bak ved høyre blinklys.
Hun kom seg på beina, og først da kom tårene. Det var som en kran som ble slått på. Tårene silte nedover kinnene hennes og blandet seg med regnet. Hun gråt av redsel og fortvilelse og smerte. Men mest av lettelse.
Ina Berg hadde klart å komme ut av klørne på en potensiell voldtektsforbryter. Øynene hennes hang seg fast i ringeklokken på det huset hun hadde sagt var hennes hjem.
Skulle hun ringe på her, og be om hjelp til å komme hjem? Nei, hun ombestemte seg. Ingenting alvorlig hadde skjedd med henne, og hun hadde ikke så lang vei hjem nå. Hun gråt og sprang, mens regnet høljet ned. Nå hadde hun snart ikke følelse igjen verken i armer eller bein, men det spilte ingen rolle. Hun var straks hjemme. Rundt svingen ville hun se firemannsboligen og leiligheten sin.
Hennes stivfrosne hånd var allerede på vei ned i veska, for å ta opp husnøkkelen, da hun satte i et gisp. Hun tok seg for munnen. Der i oppkjørselen foran huset, stod bilen. Bilen hun akkurat hadde kastet seg ut av. Der var bulken over blinklyset, og nummeret sluttet på 34. Hvordan kunne han vite hvor hun bodde?
Som et slag i mellomgulvet gikk det opp for henne, at denne mannen visste absolutt ikke hvor hun bodde. Det var hun som visste hvor han bodde! Mannen var hennes nye nabo!
Sjokket og panikken grep henne. Hennes første tanke, var å kaste seg over telefonen til politiet, da hun kom inn i leiligheten sin. Men hva skulle hun si?
«Jeg vil anmelde den nye naboen min, som nesten voldtok meg i bilen sin!»
Det virket håpløst. Hun hadde ingen beviser. Og det hele ville bare bli påstand mot påstand. Et øyeblikk kom hun på skjorteknappene hennes som helt klart var bevis, der de lå igjen et eller annet sted i bilen.
Hun vrengte av seg den våte, fillete skjorta, gikk ut på badet, og så ut gjennom badevinduet. Jovisst, var det den samme bilen, hun hadde sett komme tidligere i dag.
Da slo tanken ned i henne som et lyn. Nå visste hun hva hun skulle gjøre for å bli kvitt denne drittsekken.
Brødkniven lå i skuffen, og hun nølte overhode ikke, da hun fant den fram. Hun løp lydløst ned trappen med kniven i hånden. Alle lys i alle vinduene i huset, var slukket, så hun regnet med at alle hadde lagt seg.
Hun listet seg bort til den gamle bilen, bøyde seg ned og kjørte kniven inn i dekket. Det kom en hvesende lyd mot henne, før dekket sa takk for seg. Samme skjebne fikk de tre andre dekkene.
Hun gikk inn i leiligheten igjen. Aldri i hele sitt liv, hadde hun vært så klar for en lang, varm dusj som nå.
Det varme vannet strømmet nedover kroppen hennes, og hun såpet seg godt inn, for å bli kvitt en krafsende, usynlig hånd. Og for å bli kvitt naboen..
Alt føltes mye bedre allerede. Hun smilte for seg selv.
Mannen kom aldri til å rekke sin nye jobb i tide i morgen tidlig. Og det ville si at han mistet både jobb, dame og leilighet...

torsdag 23. juli 2009

Viksfjord




...Svaberg og saltvann, og hytter på fjell...
En ølbenk som stod på en veranda... javel?
Jeg kjenner at jeg lever og at alt er på stell -
for nå er det sommer fra morgen til kveld...


mandag 20. juli 2009

Nok en feriedag


Deilig å være tidlig oppe, og kunne bruke dagen fra starten av. To krafsende måker på taket vekket meg - men hva gjør vel det - det er jo sommerlyder som får en til å trekke på smilebåndet... Satte over kaffen og skrev en sang til et vordende brudepar. Jeg kjenner verken brud eller brudgom, men har allikevel fått innblikk i deres liv og møte med den store kjærligheten...
Som skribent får man mange møter med mange mennesker, situasjoner og skjebner... Det gir ydmykhet og ettertanke...
Nå tar jeg meg kaffekopp nummer to og ser hva dagen kan bringe videre...

søndag 19. juli 2009

Kreolske reker og en kasserolle


Nå begynner venner å få hetta, for de tror at jeg legger ut alt jeg ser og hører og opplever... her inne på bloggen... men så gæli er det da ikke! ;-)
Ingen fra venninnebursdagen i går er avbildet her... og ingen intime betroelser blir lagt ut her...
Men moro var det, og den kreolske rekesaken til vertinna var supergod! Vinen var fortreffelig og skravla og latteren satt løst...
..Og den kasserollen du kjøpte for bursdagspenger du fikk, du kjære bursdagsbarn - har som vi fant ut - uante muligheter... Den kunne romme alt fra middagsmaten, potetgull, garnnøster, - samt kunne fungere som "hjelm", når omverdenen skulle stenges ute - eller man kan rett å slett sette en blomst eller to i den!
Man får ikke mer moro enn man lager selv!
Ha en flott søndag alle bloggevenner der ute! :-) - og tusen takk for alle hyggelige kommentarer på mitt siste innlegg - sånt varmer!

onsdag 15. juli 2009

Bestilling på sang...

Mobiltelefonen min ringte, kl. 2215 en lørdag kveld. Det var en anonym innringer...
En hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, husker jeg at jeg tenkte.
Hun kom ikke med noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske på denne tiden av døgnet en lørdag.
Jeg ringer fordi jeg vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Jeg så du annonserte i Sandefjords blad,” fortsatte hun.
Ja..?” sa jeg noget spørrende.
Jeg vil ha en spesiell sang til en begravelse. Min mor har gått bort.”
Åh...” sa jeg som hater ordet kondolerer, og jeg føler alltid at jeg mangler ord i en slik situasjon.
Ja,” fortsatte damen som hadde kalt seg Bodil, ”men jeg vil ha en lystig sang til ære for henne! Jeg vil ha noe muntert, skrevet på en drikkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og la ordentlig vekt på de to siste ordene.
Ja vel!?” sa jeg, og visste ikke om jeg skulle le eller hva...
Og nå har æ fått masse pæng! Masse pæng!” sa hun med stor entusiasme i stemmen.
Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å bli stille et par sekunder.
Jeg tar kr. 500,- for en sang,” svarte jeg.
Åh, det er da ingenting! Det skal du få!” sa hun, og syntes opplagt at jeg kun ba om ører.
Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg.
Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa damen.
Så ble det en bitteliten pause, og jeg hørte at noen pratet i bakgrunnen.
Så kom det...
Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr?” Stemmen hennes var en tanke spak.
Nei,” sa jeg og dro på smilebåndet, ”og du sa akkurat at du har masse penger.”
Ja, ja, det har jeg!” sa hun opprømt igjen, på sin karakteristiske Finnmarksdialekt.
Så ble det en liten pause igjen. Og noen pratet i bakgrunnen.
Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona?..
Nei, dere får en sang ut av de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner!” sa jeg, og måtte bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.
Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen da.
Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”
Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?” Jeg ble mer og mer forfjamset der jeg stod...
Nei, nei!” sa hun da. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
Hva???” sa jeg, og kjente det summet i hodet mitt. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var helt klart at dialekta var ekte.
Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
Hva???”
Nå kjente jeg at latteren nærmet seg stort inni meg. Dama måtte enten være gal, eller så tullet noen med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk til slutt summet meg litt, og samlet tankene mine.
Jeg tror at du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg som sant var, og følte ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!
Åh, næmen så fint! Da kan jeg skrive sangen ut selv!” utbrøt Bodil da.
Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.
Så ble det stille i den andre enden...
Jeg vet ikke hvordan man gjør det,” sa stemmen spakt.
Å skrive ut?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
Ja,” sa hun.
Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
Nei, jeg vet ikke, jeg kan ikke det,” fortsatte hun.
Har du en pc da?” spurte jeg, og kjente at det begynte å gå litt rundt i hodet mitt. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
Jeg har pc, men jeg kan ikke skrive ut,” sa hun.
Men Karsten da?” sa jeg, og kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på den hun sa.
Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun da.
Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
Kan du trykke opp 100 kopier for meg? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.
Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
Ja, jeg betaler hva det måtte være!” sa hun da.
Ja vel, tenkte jeg...
Men du vil ikke heller hente dem hos meg da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.
Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte i Sandefjords blad)
Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde laga den! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho averterer i Sandefjords blad i dag!”
Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
Ok, men da sender du opplysninger på mail da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi og!” sa jeg og lo.
Ja, da kommer de og tar levra di, og!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg kjente at det føltes både sykt, morsomt og litt ekkelt på en gang.
Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.
Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.
Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.
Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...
Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)

Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter i ettertid... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen... Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger...
Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…” Mafiaen i nord som tok levra til ho mor..”

tirsdag 14. juli 2009

Legg det ut på bloggen din!

...Det var på tide å slukke lyset for natten, da telefonen kimte, og Hanne var å finne i den andre enden.
"Se å få på deg joggebuksa, og kom deg utenfor! Vi har noe å fortelle!" sa den lattermilde stemmen.
Buksa kom på i en fart - og utenfor innkjørselen min stod to venninner med samme navn, født på samme dato og skogglo.
"Vi har vært i Sverige!" sa den ene Hanne.
"Og vi ble grisetatt i tolla!" sa den andre Hanne.
"Hva?" sa jeg, og så fra den ene til den andre Hannen, og visste ikke helt hva jeg skulle tro...
Joda,- jentene hadde dratt til nabolandet for å sanke sigaretter - og så hadde de falt for fristelsen til å bringe med seg et par kartonger ekstra - hver - av disse små, hvite, giftige sakene, som de ikke kan greie seg uten... Det kunne da umulig skade, tenkte de... Da har vi jo røyk utover hele sommeren!
Men akk...hvor lenge var Adam i Paradis... En feminin Synøve -Solbakken- toller med snus under overleppen, vinket den jålete, røde bilen bort til seg... og ut tøt to flirende damer med litt for mye bagasje i bilen - noe som ikke gikk den kvinnelige tolleren hus forbi...
Men akk og ve - for en forståelsesfull kvinne!
Sigarettene - dvs. 6 kartonger lå i bilen - og bare 4 av dem ble beslaglagt... - mens de to Hannene flirte og lo, og ba om og få ta seg en røyk mens bøtene ble skrevet ut...
Tollerdamen gliste, og lot dem både røyke og ta med seg resten av kvota - både de små, hvite... og fludiumet (som ikke inneholdt en dråpe mer enn de skulle, bare så det er sagt!).
Harryturen til damene i 40-årene, ble muligens en tanke dyrere enn de hadde tenkt... med de kom allikevel hjem med både nikotin og alkoholkvote - samt et par bøter i veska. I tillegg hadde de fått seg en klekkelig latter og litt av en historie som var verdt å fortelle deres venninne på hjemveien, sånn uti de små timer.
"Legg historien ut på bloggen din!" sa den ene Hanne leende før de forsvant hjem til hvert sitt hus med hver sin kvote og litt mindre penger i lommeboka enn det de hadde tenkt seg. Men pytt, hva gjorde vel det... Moro var det - og som dere vet,- ingen kjenner dagen... - og det gjør det hele ganske så fornøyelig... Og en god historie ble det - eller?

mandag 13. juli 2009

Når det regner

Vi hadde så mye sol og varmegrader, og folk stønnet og klaget... men alle visste jo at det var bare for en stakket stund dette ville vare... Så hvorfor ikke bare nyte og nyte mens man har det! Og så kom regnet i bøtter og spann, og folk begynte å syte og klage igjen...
Det er jo allmenn kjent at folk aldri blir fornøyd når det gjelder vær, når vi har hatt samme temperatur eller ev. nedbør over tid...
Men gjør det beste ut av det - for været kan man uansett ikke endre på...

Les en bok, eller sett deg ned og sett ord på hva som gjør deg glad...
Gå en tur i regnet og kjenn at tankene blir som klarest da.
Hør på musikk, se på en film - eller ring noen av dine venner.
Stell dine planter, rydd litt i skapene - så skal du se at det er glede du kjenner...
Gå på et show, et teaterstykke, eller hva med en god revy -
for dette finnes det mye av i min lille sommerby.
Gjør det beste ut av øyeblikket og i din situasjon -
og fristet ikke noe av dette - så anbefales litt meditasjon!

søndag 12. juli 2009

Sommernatten



...og sommerkvelden kom, og latteren og skravla gikk...
Vi endte opp i sommerbyen Stavern hvor min venninne (midten) måtte entre scenen og synge ABBA sanger sammen med Kim Fairchild!
Stor stemning og høy takhøyde - og moro var det!

lørdag 11. juli 2009

Ingen kjenner dagen...

...Noe av det herligste med blanke, feriedager, er alt det uforutsigbare som ligger foran... Hva dagen kan bringe, vites ikke - og det gjør det spennende å leve.
En kopp kaffe med godt brød til, smuler som gis til fuglene, blomster som skal vannes og stelles og ungdommen som skal få gode råd banket inn i skolten... Alt skal gjøres - men det er ikke timeplanfestet - noe som passer usigelig godt for en som følger timeplaner til daglig...
Dagen har til nå ført med seg hyggelige mail og tekstmeldinger, rydding i garasje, luking av ugress og laging av mat - og i kveld skal det klirre i vinglass og latterdøren skal bli slått høyt opp når venninner møtes for å senke skuldre, og for å prate og skåle i sommernatten...
Møter med mennesker er alltid spennende...

torsdag 9. juli 2009

Lille Malinas










... er dere en tur innom sommerbyen min, så må dere ikke glemme å stikke innom byens nyeste og herligste tilskudd innen kule interiør og bruksgjenstander. Vidunderlig liten sak som jeg bare innom, når jeg er i byen...
Har nettopp vært innom Lille Malinas nå, og plukket med meg både vakre lys, glassboller og sukkerskåler... Her finner dere gamle og nye ting i skjønn forening... glass, treverk, blonder og planter... Kom og ta en titt! Jeg ba innehaveren om å skaffe seg en blogg snarest - og jeg skal gi dere beskjed når bloggen hennes er på plass!
I dag er det Nattby i byen - så jeg skal ikke se bort i fra at det blir en bytur til i dag... Og noe billigere er prisene denne dagen også.

onsdag 8. juli 2009

Sommerferie

De ligger foran meg
så blanke og fine...
Det handler om de mange ferieukene mine.
Nå skal jeg gjøre
så mangt og så mye...
og jeg skal overhode ikke
ta meg det bryet -
å følge med klokka
fra morgen til kveld.
Nå vil jeg kun tenke på
mitt... og meg selv...

tirsdag 7. juli 2009

Nostalgi

Nydelige notatbøker som oser av nostalgi og romantikk kom i posten her om dagen... Utrolige vakre ting å eie for en liten skribent som meg, som aldri vet hva neste øyeblikk kan bringe... Det kan jo hende situasjonen der og da, må foreviges med ord...
Men disse bøkene er bare for vakre til å brukes til kjappe notater. De skal brukes med andakt... Kanskje de skal huse små dikt, små gullkorn eller rett og slett små hemmeligheter... Hvem vet... Vakre er de - og de er kjøpt hos http://minsinbutikk.blogspot.com/
Tusen takk til deg, Berit!
... Og når jeg først er inne på gullkorn, så vil jeg gjerne formidle et, nå på morgenkvisten... En av mine elever med diagnosen autisme, stirret ut i lufta en dag, før hans gjennomtenkte ord ble uttalt... "Hvis det ikke hadde vært voksne her, hadde vi ikke hatt noenting å lære om!"
(og da ble jo læreren glad!... ;-)

mandag 6. juli 2009

God morgen!

Det er så deilig når man ikke behøver å følge klokka... Når man kan legge seg når man vil, og stå opp når man vil... Når rutinene blir lagt på hylla og verandøradøren kan bli slått opp på vidt gap...
Når man kan sulle rundt og ta seg god tid...før man gjør noe hyggelig, morsomt eller befriende...
Og når man i tillegg slår på pc`n - og finner en hyggelig award på bloggen, ja da vitner det om nok en flott feriedag - selv om været er noe gråere...men pytt, hva gjør vel det...
Tusen takk til deg, kjære Maja! Hvor merkelig det enn måtte høres for andre, så varmer det med slike små, påskjønnelser på bloggen sin. Det må jo bety at noen liker det en skriver... Igjen, tusen takk, Maja!
Awarden står for "Great attitude and gratitude".
Jeg har veldig lyst til å sende den videre til.... AnneBritt. Hun har en flott skriveblogg som er vel verdt en titt inn!
Ha en fin sommerdag alle sammen!

søndag 5. juli 2009

Tanker i sommernatten

Vi satte oss på syklene - en venninne og jeg.
Vi tråkket i vei og kjente den kjælige vinden som strøk oss over hud og hår, mens hjulene førte oss mot målet for kvelden.
Vi syklet forbi strandpromenaden, forbi det store, praktfulle SPA -hotellet, og satte oss på en benk på badeplassen.
Vi tok fram kald drikke og lot blikket fare utover sjøen mens tankene fikk strømme fritt.
Det var tanker som måtte settes ord på. Ord som skulle bli fortalt, for så å bli borte i den milde sommerbrisen. Det var tanker som ikke burde sies eller tenkes mer, men ut måtte de - for at mennesket skulle bli helt igjen. Det var åpne sår som måtte leges...
Etter at ordene var sagt, hardt og brutalt, - så var det på tide å sette seg på syklene igjen.
Da jeg snudde meg og tittet på den tomme benken som stod igjen etter oss, tenkte jeg at nå går også ferden hennes videre... Det er ingen grunn til å se seg tilbake lenger...
Vi lot syklene føre oss bort til utelivet på brygga. Vi bestile hvert vårt glass vin. Den ene ville ha rødt, den andre hvitt. Forskjellige er vi.
Etter som kvelden skred fram, ble det mange mennesker, latter og glede rundt vårt bord. Det var befriende, deilig og avslappende. Også hun lo mye.
Sommernatten var stinn av forventinger til hva som sommeren måtte bringe... Og jeg kjente at livet var godt å leve...