søndag 28. juni 2009

Mangel på respekt?

Som lærer, så jobber jeg med barn med blant annet autisme på småskoletrinnet, og de aller fleste av autistene tar ting helt bokstavelig...
I en periode hadde vi jobbet litt med byen og landet vårt, og elevene hadde sett hvordan landet så ut på kartet, og de visst nå hvor i landet de bodde. Vi hadde også snakket litt om respekt for land og hverandre, så langt elevene klarte å fatte...
En dag var vi ute og gikk en tur, men så stoppet vi underveis og tittet på en katt som smøg seg under en busk, Plutselig hylte Mats i, mens han pekte på meg (læreren)
”Pass deg!” men jeg skjønte ingenting.
”Flytt deg!” fortsatte han å brøle.
”Hva er det?” sa jeg helt forvirret.
”Du står på Norge!” fortsatte han fortvilet, og kom mot meg, og dyttet meg til side.
Jeg kikket forfjamset ned på bakken, og der var det en stein, som lignet helt på Norge som det viser seg på kartet...
Man står da rett og slett ikke på Norge, tenkte nok Mats... (Respektløst...)

lørdag 27. juni 2009

Fra barnemunn

I denne varme sommertid, er det ikke den helt store tiden for å sitte foran dataskjermen. Da er det utendørslivet som skal nytes med alle sanser... Men nå kunne jeg ikke dy meg, for jeg kom på en liten historie som utspilte seg blant mine autistiske elever for noen år tilbake... og dette handlet nettopp om... data...

Kristian hadde vært borte fra skolen noen dager, og da han kom tilbake, spurte læreren:
"Hvor har du hatt vondt hen da, Kristian?"
"Data!" svarte Kristian, som har store problemer med språk og kommunikasjon.
"Nei," svarte læreren. "Men du spilte kanskje på dataen?"
Da kom det kjapt fra sidelinjen, hvor en annen gutt med autisme satt... og han er rimelig kvikk i sitt lille hode...
"Kanskje han hadde datafeber!"

Ja, kanskje det... det er nok noen og enhver som kunne fått den diagnosen!
Nyt sommeren alle mine lesere!

tirsdag 23. juni 2009

And the winner is...


Håper dere hadde en fin St.Hansfeiring der ute... Og nå er trekningen avgjort. Alle navnene ble skrevet opp med nummer på en liste- noen hadde 1 lodd, og noen hadde 3...
Min snart 20-årige datter trakk lodd nr. 9 - som ble vinneren av boka, og det var Nanni som gikk av med seieren denne gang!
Grattis, Nanni! Nå har du litt lesestoff i sommer for dine barn! Gi meg adressen din, og du får snart tilsendt en hundre siders bok i posten!
Takk til alle som hadde lyst til å være med i trekningen!

søndag 21. juni 2009

Novelle fra mitt hode...


I de neste 14 dagene, er dette ukebladet å finne i handelen,- og for de av dere som er litt leselystne, så finnes det en novelle i bladet som er skrevet fra mitt lille skribenthode.
God lesning!

lørdag 20. juni 2009

Når fasaden slår sprekker


Jeg ble stående utenfor det hvite, gamle huset som jeg alltid hadde likt så godt. Det hadde alltid vært så velstelt og pent. Så fargerikt og frodig i hagen. Sånn hadde det alltid vært.
Jeg ble stående å undre meg, mens solen smilte ned til meg - og jeg lurte et lite sekund på hva det var jeg undret meg over... Da så jeg det...
Den ene veggen skrek etter maling. Morkent treverk kom til syne andre steder. Blomstene så ikke ut til å trives med livet, mens ugresset blomstret i sin lykkelige tilværelse.
Jeg undret meg igjen, mens jeg lot alle sansene ta inn sitt.
Døren åpnet seg, og et smilende velkjent ansikt kom til syne. Sommerbrun og glad. Tilsynelatende.
Men sansene mine hadde rukket å tolke alle inntrykkene. I det kvinnen lukket døra bak meg, og vi trådte inn i hjemmet, skjønte jeg det.
Her i huset var det for øyeblikket stillstand. Men det er rett før det skjer noe her også, merket jeg...
Hvis livene i huset skal begynne å leve igjen, må de slutte med å gå i samme retning. Her må det endring til...

fredag 19. juni 2009

Tusen takk for hyggelig påskjønnelse!

...Nydelig award var å finne på bloggen min i dag. Fantastisk at jeg får slike hyggelige "påskjønnelser" - jeg som bare er en skarve, liten skribent. Den hyggelige awarden fikk jeg av flittigehender
Kjempehyggelig blogg som absolutt er verdt et besøk! :-) Tusen takk til deg, Grethe!
Jeg har veldig lyst til å sende "denne rosen" videre til en etterhvert god venn... og det er til
majas. Takk for dine kommentarer og innspill! Krysser mine fingrer for deg!
Og nå ligger det 7 blanke ferieuker foran meg.... Ha en nydelig fredagskveld alle bloggevenner!

torsdag 18. juni 2009

Endring

Jeg så på meg selv, men kunne ikke se noen endring.
Jeg så det ikke, men jeg kjente det. Så inderlig.
Jeg satte i gang med å kaste og rydde og male og ordne.
"Hvilket rom i huset holder du på å pusse opp?" sa en kollega til meg i dag.
"Det innerste," svarte jeg.
Min kloke kollega nikket på hodet.
"Akkurat," sa hun.
Først da forstod jeg hva jeg hadde sagt. Selvfølgelig.
Jeg gikk hjem og fikk klippet av meg ti centimeter av håret.
Nå går ferden videre...

onsdag 17. juni 2009

tirsdag 16. juni 2009

Konkurranse! Vinn min første Mikkelbok!! :-)

Jeg ser at det er stadig så mange flotte konkurranser utlyst her inne, og siden besøksmåleren min straks runder 2000, har også JEG lyst til å utlyse en aldri så liten konkurranse til alle leseglade mennesker der ute.

Vinneren får min første bok (kom i 2007) - som passer for barn i alle aldre, -samt at en hilsen fra forfatteren følger selvfølgelig med!

Betingelsene er:
1. Alle som allerede er følgere er automatisk med i trekningen - 1 lodd.
2. Alle som blir nye følgere innen 23. juni - altså St. Hansaften - får også muligheten til å få - 1 lodd.
3. Skriver du noen ord får du 1 lodd. (her kan du altså få 2 lodd. )
4. Legger dere til linken min på siden deres, så blir det enda 1 lodd. (her kan det bli 3 lodd til sammen)

Klem og takk til alle dere som har lest og kommentert skriveriene mine - sånt varmer og oppløfter! Ha en strålende dag!

mandag 15. juni 2009

På nyslått gress
kom jeg gående.
Solen varmet.
I horisonten
ventet skyene.

lørdag 13. juni 2009

En historie om hvordan dagen din KAN bli...

En 92-årig, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering(selv om han
faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et gamlehjem i dag.
Hans kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han sykepleieren med et smil da hun kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga hun ham en liten beskrivelse på det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.
"Det er nydelig, jeg liker det," erklærte han med en entusiasme som
ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp. "Hr. Johansen, vent
til du har sett rommet," sa pleieren.
"Det har ingenting med saken å gjøre," svarte han.
"Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke, har ikke noe å gjøre med hvordan møblene er arrangert... Det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner. Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg
har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen, og være takknemlig for de delene som funker. Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet. Høy alder er som en bankkonto. Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd så må det være å sette inn mest mulig lykkelige minner på bankkontoen din!

Husk disse enkle reglene for lykke:

Fri ditt hjerte fra hat.
Fri din tanke fra bekymringer.
Lev enkelt.
Gi mer.
Forvent mindre.

torsdag 11. juni 2009

Opplevelser og ølglass


Hva som slo meg først, visste jeg ikke.
Kanskje det var synsinntrykkene, eller kanskje det var luktene. Eller kanskje det var lydene.
Eller kanskje det var de fremmede rullende ordene som hadde møtt mine ører så mye i det siste. Jeg visste ikke.
Jeg visste bare at jeg likte det. Alt sammen.
Det nye fremmede rommet omsluttet meg totalt, og følelsen av tid som stoppet opp ble
veldig sterk. Fargene og formene danset rundt på netthinnen min, og gjorde meg kreativ langt
inn i sjelen. Det luktet en blanding av røkelse, marihuana og kreativitet. Hva visste jeg? Jeg hadde aldri kjent en slik lukt før.
Men den gjorde noe med meg. Jeg fikk en følelse der og da, av å våkne opp fra en hundre års
søvn, og plutselig være til stede.
Den lille bortgjemte brukskunstsjappa, fikk meg til å leve.
Jeg vandret rundt blant uroer i alle regnbuens farger som klirret i spansk keramikk, og gav
meg en fremmed, men deilig følelse. Kopper og fat i vakre blåtoner lengtet etter å få et nytt
hjem. I huset mitt. I Norge.
Smykker og håndvevde tepper skrek stumt mot meg, for å bli tatt med vekk der i fra.
Jeg måtte suge inn alle inntrykkene, alle henvendelsene, fra de stumme gjenstandene, før jeg
la igjen noe av min rikdom på den primitive disken.
Stemmer møtte meg, og jeg så inn i brune øyne, mens jeg sa noen ord på min skoleengelsk
tilbake. Språket deres var vakkert, men totalt uforståelig for meg.
Enda en liten evighet gikk jeg rundt i den lille hulen, og forsynte meg grådig av alle fargene og formene som befant seg rundt meg.
Jeg ville ta med meg alt, men alt ville ikke ha sin plass hos meg. Det så jeg. Mye hørte til her,
og måtte derfor forbli der. Det var bare sånn det var.
At min økonomi ikke tillot all verden, var en helt uvesentlig bagatell. På dette tidspunkt, på
dette sted, var penger det siste jeg ofret en tanke.
En hvit pose, uten noen form for reklame, full av spanske former og farger, pakket inn i grå
aviser, fulgte med meg ut da jeg tok i den blåmalte tredøra. Allerede da kjente jeg at tingene var verdifulle for meg. De hadde en historie å fortelle.

Da jeg kom ut i den spanske luften, lot jeg føttene mine føre meg dit de selv ville. De var
kledd i myke Jesussandaler, og var såre fornøyd. Allikevel tok jeg av dem fottøyet, tross
heten.
Sandalene ble stappet ned i den nyinnkjøpte sekken fra dagen i forveien, og føttene mine fikk føle sjokket fra opphetet gammel asfalt. Det måtte bare oppleves. I dag var dagen for å nyte med alle mine sanser.
Men selv for erfarne føtter, ble temperaturen på underlaget for sterk kost. Alt har jo sin pris, men det var verdt det. Som å gå barbeint for første gang.
Gatene snirklet seg oppover som slangen i paradis, og murhusene stod tett her oppe.
Privatliv syntes ikke å eksistere på denne kanten av kloden. Men hva gjorde vel det, så lenge lykken bodde her. Var det ikke det det hele handlet om her i livet da? Lykken. Hvis den ikke
fantes på denne kanten av jorden, så kunne den umulig finnes, tenkte jeg.
Jeg vandret ut og inn av alle de små keramikkutsalgene som lå som hvite legoklosser etter hverandre på begge sidene av den primitive gaten. Men ingen av dem kunne måle seg med den aller første sjappa jeg besøkte. Allikevel var de verdt et besøk. De hadde alle hver sin sjarm på hver sin måte. Jeg lette ikke etter noe spesielt, jeg bare opplevde. Levde.
Mens føttene mine beveget seg automatisk oppover den trange lille gaten, produserte heten en varm liten bekk som rant mellom brystene mine. Jeg var ikke plaget av den. Ikke ennå.
Og da jeg stod på toppen av den lille spanske fjellandsbyen, lot jeg blikket sluke rått alt det kom over. Den florlette brisen som av og til viste seg som et pust fra himmelen, befølte mildt mine nakne legger og armer.

Jeg så at fargerike, overdådige blomster hadde sine liv i hjemmelagde blå krukker, og
frodige oliventrær stod nede i dalen, og ventet på å bli høstet.
Noe jeg hadde lest et eller annet sted, dukket opp inni meg. Noe med at det ikke er den friske luften som gjør deg sliten, men derimot alle synsinntrykkene. Tenk så sliten jeg kom til å bli seinere på dagen!
Over meg var himmelen malt i en blåfarge, som du aldri ville funnet på et hus eller en bil,
eller på en hvilken som helst gjenstand, som er laget av menneskehender. Men den var kanskje blå som i et sommermaleri. Som i en drøm.
Til og med fuglene var annerledes i dette landet, på dette stedet. Fuglene var gladere, friere.
Eller kanskje det var jeg som var annerledes, som så ting med andre øyne. Det kriblet et eller annet sted inni meg.
Jeg stoppet opp og tenkte at det er noe mer. Det er noe mer som er så annerledes enn i den verden jeg kommer fra.
Mennesker passerte meg. Mennesker i spansk språkdrakt, men i kjent klesdrakt. Det var noe
med bevegelsene deres som skilte seg ut, fra det jeg var vant til.
De hastet ikke av gårde. De levde og tok seg tid. De lot ikke tiden dytte dem i ryggen, men tok i mot den som en kjær venn.

Tiden hadde ikke eksistert for meg på en god stund, og nå som jeg kastet et blikk på
armbåndsuret, viste den mye.
Du hadde vel ventet lenge nå. Så lenge at det hyggelige mellom oss kanskje
var blitt borte, som en allerede høstet oliven.
Tiden ble med ett viktig. Veldig viktig, for jeg hadde totalt glemt den og avtalen med
deg.
Jeg måtte skynde meg, og ble nesten kjørt overende av en hissig mopedist. I en brølende sky forsvant den halvvoksne gutten nedover fjellandsbyen. Beviset på at tempoet også kunne økes her oppe. Her hos det rolige folket. Det moret meg.
Selv småløp jeg med sekk, pose og hode fullt av inntrykk. Det høye murhuset var rett i
nærheten, jeg hadde bare ikke tenkt på det. Jeg hadde måttet ha med meg alt først.
Men nå stod jeg foran den slanke, høye murklossen, som mest av alt minnet om et tårn av gule legoklosser. Dette var fjellandsbyens populære vinhus. For alt jeg visste, kunne det være stedets eneste. Men her serverte spanjolene sin egen hjemmelagde vin, hadde vi hørt. Og det var her vi skulle møtes.
Blikket mitt vandret oppover bygningen, mens jeg sprang oppover alle de snirklete trappene. Du satt nok med husets vin og ventet på meg, slik at du kunne fortelle meg om dine opplevelser gjennom denne dagen, og jeg var klar til å fortelle deg mine.

Lettere andpusten tråkket jeg opp vindeltrappen, til jeg stod på en bitteliten altan med utsikt over alt og alle i dalen. Jeg mistet nesten pusten, da jeg oppdaget det enorme synet, og jeg
kjente at jeg nesten boblet over, av alt jeg ville fortelle om. Til deg. Alt jeg var fylt av. Alt jeg hadde opplevd.
Men du satt ikke der og ventet på meg. Det satt ingen der i det hele tatt. En kelner kom smilende ut av en dør. Det var tydelig at den mørke, lille mannen kom ut av sin egen
stue, sitt eget hjem. Han både bodde og jobbet her. Sånn var det her nede. De jobbet
bestandig, så det ut til. Men det så også ut til at de nøt det. Det var sånn livet var for dem.

Det tok ikke lange tiden før vinglasset stod foran meg, og jeg satt bakoverlent på en pinnestol og nøt livet. Jeg nippet til vinen, mens forståelige ord nådde øret mitt.
Der var du. Du hadde svetteperler i panna og åpen skjorte. Og skjev gange.
«Det er for jævlig varmt i dag!» sa du, og dro ut den andre pinnestolen rett ovenfor meg.
Du så ikke rikdommen i øynene mine. Du så ikke at jeg var annerledes. Du ventet ikke en gang på en kommentar fra meg.
«Una zerveza, por favor! Du ropte ut de få spanske ordene som var viktig for deg, og vinket på kelneren.
Den innfødte syntes det var morsomt at den lyse nordboeren behersket noe av hans språk.
Han smilte til oss, bukket og gikk selv om det ikke var hans hjemmelagde vin du ville
ha.
Ølet ditt kom, og jeg nippet fortsatt til det første vinglasset, mens jeg tenkte at du ikke ville forstå noen ting av mine opplevelser.
Du hadde tatt noen øl på et av spisestedene litt lenger nede i veien, men det var ikke noe
action der, sa du. Hele denne fjellandsbyen kjedet deg, sa du. Du ville ned på byen igjen, ned på en eller annen bar. Selvfølgelig.
«Hva har du kjøpt?» Hånden din pekte mot posen, full av mine opplevelser. Det måtte jo
komme.
«Vent å se. Jeg vil ikke slippe dem ut her!» Jeg følte jeg lo med hele meg, og dro en svett lugg bort fra pannen din.
«Slippe dem ut? Har du kjøpt fugler, eller?» Du så med ett bestyrtet ut.
Latteren min bar langt nedover i dalen, og jeg ristet på hodet, så svett hår danset rundt meg.
«Jeg vil ha det med meg hjem, en bit av dette livet. Pakker jeg det ut, er jeg redd det vil bli igjen her. Det må bevares til jeg kommer hjem. Da kan det få leve sitt liv på nytt. Hos meg.
Hos oss.»
Du så på meg, så reiste du deg.
«Jeg skjønner ikke hva du babler om!» sa du. «Kanskje du har fått litt for mye sol i dag.
Det er jævlig varmt her oppe,» gjentok du.
Selv hadde jeg ikke ofret varmen en tanke. Det var bare deilig. En del av det hele som jeg sugde til meg.

Du tok hånden min. Svette møtte svette.
«Kom, vi drar ned til byen igjen,» sa du. «Jeg må ned å ha noen flere øl, der det skjer noe!»
Jeg lente meg over bordet og kysset deg på den varme munnen din.
«Det er rart hvordan vi kan oppleve den samme dagen, så totalt forskjellig!” sa jeg.
Jeg smilte fremdeles da vi reiste oss og gikk.

onsdag 10. juni 2009

Moren tok livet fra henne

I min barndom bodde jeg ved siden av Inger, som var like gammel som meg. Inger var veldig skoleflink, så hun var god å ty til, hvis jeg stod fast i et fag. Hun hjalp gladelig til, og det så ut som hun stortrivdes når hun var sammen med meg og min familie.
Selv husker jeg at jeg synes at foreldrene til Inger var gamle, for de var like gamle som mine besteforeldre. Inger var enebarn, og hun var en livsglad og skoleflink jente. Men da faren hennes døde, så skjedde det noe. Det var da moren overtok den hele og fulle kontrollen av sin datter.
På den tiden hadde jeg flyttet av gårde for å studere. Både Inger og jeg ønsket å bli lærere, og jeg regnet med at Inger kom til å bli et glimrende eksemplar! Men da jeg var på besøk hos mine foreldre innimellom, var alltid Inger hjemme, og. Jeg husker at jeg tenkte, at jeg syntes at hun så litt underlig ut, akkurat som hun var i sin egen verden. Men jeg reflekterte ikke så mye over det, for jeg var hjemme bare en helg innimellom, og Inger kom aldri over og besøkte meg.
Siden flyttet mine foreldre til en annen kant av byen, og jeg tenkte ikke så mye på henne lenger. Men så kom all praten meg for øret, om at moren hennes hadde nektet henne å flytte hjemmefra for å studere. Hun skulle bo hjemme, hadde moren sagt, og siden hadde Inger blitt en slags fange i sitt eget hjem, og etter hvert hadde hun sluttet å være den ”glade Inger”, som jeg kjente så godt en gang. Hun hadde begynt på nærmeste lærerskole, der også jeg gikk, (men jeg bodde på hybel)for da kunne hun komme hjem til moren hver dag. Men jeg husker hun sa til meg en gang at hun hadde lyst å gå på lærerskolen på Hamar, men det likte ikke moren. Og et eller annet måtte ha skjedd, for plutselig sluttet hun på lærerskolen, og begynte av alle ting å jobbe i nærbutikken, rett ved barndomshjemmet hennes.

Jeg hadde nesten glemt henne, men en dag, etter nærmere 20 år, skjedde det noe som gjorde at jeg aldri kommer til å glemme henne igjen. Jeg satt på trappa og drakk kaffe, da hun ropte navnet mitt.
Hun stod utenfor hekken min, og vinket med grått hår, og tykk, ukledelig fleecejakke.
Jeg stirret og stirret på damen, eller rettere sagt, på jenta foran meg. Det var uten tvil Inger, men noe var helt annerledes. Samtidig ble jeg så totalt overrumplet, for jeg trodde ikke hun visste om noen ting som foregikk i omverdenen mer.

”Jeg er litt syk”, var det første hun sa, da hun kom mot meg, der jeg sikkert satt med et måpende uttrykk.
Ordene ramlet ut av munnen hennes, og øynene flakket.
Jeg bare stirret og stirret tilbake på henne, og jeg visste ikke hva jeg skulle si.
”Jeg var på psykiatrisk, men jeg vet ikke hvorfor jeg var der, - men det var så mange kjekke menn der. Som jobbet der altså. De passet så godt på meg, og jeg bare glodde og glodde, jeg!” sa hun på en tolvårings vis.
Ansiktet og stemmen minnet meg om et lite barn som var sultefôret på kjærlighet, og opplevelser. Det var tydelig å se at både selvtilliten og selvfølelsen var tatt fra henne for lenge siden, men hun satte seg ved siden av meg på trappa mi, og tok i mot kaffekoppen jeg tilbød henne.
”Du har ikke tenkt på å flytte vekk fra mamma da? Kanskje det er bra for deg!” sa jeg.
”Nei!” sa hun bestyrtet.
”Hvordan skal hun klare seg da? Og jeg er heldig og har to rom for meg selv!”
Hun kikket ned i kaffekoppen, og jeg mistenkte henne for ikke å like kaffe. Men hun hadde selv sagt ja takk til en kopp. Hun ville kanskje være voksen for et stakket øyeblikk..
”Mamma er veldig snill og forståelsesfull,” fortsatte hun.
Ja, det får du meg til å tro, tenkte jeg sarkastisk. Hun har fått deg til å bli en psykiatrisk pasient uten at du er klar over det.
”Jeg var så ung da jeg begynte på lærerskolen,” sa hun mens øynene hvilte på noe usynelig ute i hagen min.
"Vi var like gamle", sa jeg forsiktig, og tenkte at nå er jeg veldig interessert i å få høre fortsettelsen. Det var nemlig den gang på lærerskolen, at hun stoppet å være Inger.
”Hun fungerte verken faglig eller sosialt”, husker jeg en medstudent sa til meg, den gangen da jeg spurte hvor Inger hadde blitt av.
Hun snakket med øyne som ikke var tilstede. Jeg kjente det gjorde vondt langt inni meg.
”Du var jo så skoleflink!” sa jeg.
”Nei, men jeg kunne vel litt om alt!” sa hun og hadde et helt normalt blikk et øyeblikk.
Men nå visste hun ikke hvem hun var lenger, for identiteten hadde moren tatt fra henne.
Det var tydelig å se at det var forvirrende for henne å møte meg, hennes tidligere venninne, som hadde gått videre i livet.
Inger drakk det som var igjen i koppen i en slurk. Kaffen havnet i vrangstrupen, og hosten stod ut i luften, og jeg måtte dunke henne i ryggen, til hun fikk talen tilbake, mens jeg igjen lurte på om hun noen gang hadde drukket kaffe.
”Nå må jeg gå!” sa hun plutselig, og jeg ble sittende på trappa å tenke på hva som hadde skjedd med den engang så livsglade og flinke Inger. I alle disse årene hadde hun ikke hatt noe liv, for moren hadde tatt det fra henne, og nå var det for sent. Og ingen, absolutt ingen, hadde grepet inn og gjort noe.. Men hva kunne vi gjort? Det får jeg aldri svar på...

mandag 8. juni 2009

De gode gamle colaflaskene OG korkene!!


...Har kommet over en mengde gamle colakorker med de gode "tomsete" tekstene inni... men du, så kule, de var en gang i tiden...
"Jeg er sjefen", "Kjøl deg ned", "Kan man ønske mer?" "Smil, du er på tv," - er noen av de "kreative formuleringene" som står bakpå korkene...
Selv elsket jeg korker i min barndom - og jeg fikk bare ikke nok av dem. Plukket opp alt jeg fant på bakken, i kafèer og hvor som helst - hadde bæreposer av dem... men alt til sin tid. Borte ble de på veien... men som en av våre nye landsmenn skrev på en plakat utenfor butikken sin en gang: "Litt borte - plutselig tilbake!" Og sånn var det jammen meg med korkene også! Etter å ha vært litt borte, dukket noen plutselig opp igjen, gitt!
Og den gamle, tomme colaflasken fant jeg i min mormors kjeller... men jeg klarer ikke komme på når den kan være fra... Noen som kan hjelpe? Snakker vi åttitallet her?... Tror ikke den halvliterflasken var noen stor "høydare"... tror nemlig ikke den varte så lenge. Men mulig jeg tar helt feil...
Og så var den kjære, lille, søte colaflasken som skulle vare en heeeel lørdagskveld på syttitallet... Det var tider, det!

søndag 7. juni 2009

Når man er ute etter å gjøre et aldri så lite kupp...


...Veldig mange av oss har vært på loppemarkeder, og for dem som har møtt opp før markedet har åpnet dørene, vet noe om de flakkende blikkene som befinner seg utenfor. På slike dager, særlig på større loppemarkeder, der utvalget av varer er stort og allsidig, tilsidesetter kvinner og menn, unge og gamle sine andre gjøremål, til fordel for mengder av skrot som skal selges for en slikk og ingenting... Skjønt skrot og skrot, - folk står ikke der med høy puls og klare til å kaste seg over den usynlige startstreken for noe skrots skyld. Folk står der med tanke på at de kan gjøre et kupp. Et personlig kupp. Kanskje kan de finne en gammel kommode, flotte vinkarafler, eller flotte porselenskopper? Eller hva med en gammel seng fra 50-tallet eller lamper fra 70- tallet? Eller kanskje et trau eller en heklet duk fra oldemors tid? Og så har vi dem som gjør seg klare til å stupe ned i gamle kleshauger, for å jakte på gamle kjoler, gardiner og gensere som de kan klippe opp og skape om til noe nytt. Noe pent, morsomt eller noe nyttig, kan det bli, hvis kreative hender får slippe til.
Studenter som skal flytte for seg selv, samlere av alle slag, miljøbevisste kvinner og menn, innvandrere, nyskilte, og kreative folk... alle vil de inn på loppemarkedet, og alle har de det samme uttrykket i øynene, i det de farer over dørstokken og inn i en mye billigere verden.
Blikket som taler for seg: ”Jeg vil finne noe spennende, kanskje en liten skatt! Og jeg må skynde meg, for jeg må finne det før noen andre får kloa i det!”
Klar, ferdig, gå! Det usynlige startskuddet går, og folk presser seg inn som om det var rasjonering på brød og melk. Gamle, unge, lave og høye mennesker... De sistnevnte har så absolutt en fordel, for de har muligheten til å kaste blikket på varene, før andre har noen som helst idé om vareutvalget der lenger framme. Og særlig hvis de er langsynte i tillegg. Er man høy og langsynt, kan man komme langt i det dørene åpner seg på et loppemarked, for da kan man vite hvor man bør gå aller først. Og hvis man da har anskaffet seg litt spisse albuer, - ja, da er man nesten garantert å gjøre et lite kupp...
Og det var en slik dag i fjor, at jeg bestemte meg for å dra på bibliotekets bokutsalg. Ute var himmelen grålig og regnet lavet ned. Det fosset riktig nok ikke, men det glimret heller ikke med sitt fravær. Jeg håpet i mitt stille sinn at de fleste leseglade bare forble hjemme, og at de ikke hadde samme hensikt som meg, da klokka nærmet seg det magiske klokkeslettet…
Og da klokka tikket og gikk mot det kritiske startskuddet, hadde jeg parkert min gamle bil opp ved landets største bøkeskog, for jeg oppdaget jo fort at parkering var det trangt om, og med taktfaste skritt, gul paraply og med ikke så alt for spisse albuer, gikk jeg den lille biten ned til biblioteket. Det var DER jeg hadde tenkt å gjøre et kupp, på bibliotekets årlige bokutsalg!
Og det var også der og da det gikk opp for meg, at dette var da akkurat som på et loppemarked, bare at her var alle ute etter nøyaktig det samme som meg, nemlig bøker..
Leseglade folk i alle aldere stod i regntøy og med våte paraplyer bak et langt nylontau, mens de kastet lange blikk på alle bøkene som ble plassert utenfor (under tak) på hyller og bord. Bøkene var for langt unna til at vi kunne ane noe om titlene, men igjen til de langsynte, - deriblant meg selv, så var det satt opp lapper langs hyllene med hva slags bøker man kunne finne. Romaner, hobby, barnebøker, faglitteratur, videoer... Det var bare å slå sammen paraplyen og gjøre seg klar til å kaste seg mot sitt eget personlige mål. Hva var jeg ute etter? Hva skulle jeg kaste meg først over? Tenke, tenke... Og da klarsignalet gikk, det vil si at nylontauet falt til bakken, kastet vi oss alle fram som sultne bokormer mot bøkene som snart skulle befinne seg i nye bokhyller. Det ble fort trangt om plassene, og folk stimlet rundt bøkene, mens de leste titler på spreng. Bøker ble nappet ut av hyller og bord av ivrige hender, og siden jeg er utstyrt med lange armer fra naturens side, hadde jeg muligheten til å strekke meg over andres hender og armer og hoder. Det var i grunnen ikke noe å lure på, det var bare å ta i bruk syn, høyde, lengde, og i tillegg skaffe seg de spisse albuene litt brennkvikt, hvis jeg hadde tenkt å gjøre noen kupp...
Siden det ikke var lett å komme til nye hyller og bord, for folk stod som klistret til boktitlene, var det bare å benytte seg av all taktikk, samt åle seg fram innimellom og bortimellom...
En halv time senere kunne jeg ikke annet enn si meg fornøyd! I en hvit pose, totalt blottet for reklame, lå nå bøker av Ibsen, Wassmo, Saabye Christensen og Selma Lagerløf, og alt for en skarve hundrelapp. Noveller, romaner og skuespill i skjønn forening, og hadde ikke jeg gjort et kupp, så vet ikke jeg..
Glad og fornøyd gikk jeg og min gule paraply tilbake til bilen, mens jeg tenkte at det er godt at livet er så uforutsigbart...

lørdag 6. juni 2009

Jentene inntok kyststien i år også!




...og vi gikk og gikk og gikk og gikk! Og moro, var det!
Jenter på tur, er aldri kjedelig!
Vi kom, og vi registrerte oss, og vi fikk utlevert hver vår ukledelige oransje t -skjorte med en utrolig lite flatterende reklame på ryggen... Tena... Er det mulig?? Vi følte oss plutselig som 80+... Den t-skjorta kommer aldri til å bli brukt igjen!
Men så la vi i vei igjennom skog og kratt og noe grusvei. Og vi gikk og gikk ... og solen var med oss, men det var den kjølige vinden også - så bittelitt kaldt var det, men det la ingen demper på turen... Vi gikk over svaberg, og forbi alle våre utrolig flotte strender som ligger så fint på rekke og rad... og før vi kom til strendene kom vi sannelig forbi disse "spesielle røde bygningene" som kan sees på bildet... Er det noen som vet hvem som "bor" der???
Jo, det skal jeg røpe her og nå, - det er nemlig landstedet til vår kjente maler, Odd Nerdrum! Så det så!
Så kom vi til en "banan og vann stasjon" - hvor vi fikk utlevert tre stikkord - og vi skulle dikte sang. MEN som jeg sa høyt - "I dag har jeg fri!" Ingen sangskriving på meg i dag! Venninnene skjønte det, og ingen andre følte seg kallet til oppgaven- og ingen hadde spesielt lyst til å framføre på scenen- så den sangskrivingen "blåste vi en lang en i!" Det var ikke derfor vi var på tur!
Etter ca. 6 km. ble det inntak av både niste og litt "godt i glasset"... før vi gikk de siste 4 km. og endte i "mål" - hvor rekebuffeten ventet oss - med ønsket drikke til.
En flott tur,- som var akkurat passe lang, med gode venninner som godt selskap.
Men at det var lite givende å høre på mange hundre jenter som stod på scenen (5-10 stk. av gangen)og framførte selvlagde sanger som alle gikk på "Musevisa", er vel ikke vanskelig å forstå... Du hildrande du... noe så langtekkelig...ikke hørte vi stort fra lyden heller... dette kunne arrangørene ha spart seg... Den gjeve gevinsten var oppblåsbare madrasser! Ja, ja, gratulerer til jentene i Handelsbanken, som gikk av med seieren! Oppblåsbare madrasser kan man jo aldri få nok av!
Og siden vi endte opp på eiendommen til gårdsbutikken - (det er eierne som står bak "jentene på kyststien - arrangementet") - så kunne jeg ikke la være å kjøpe med meg et par ting ... (og jeg var ikke alene om det, for å si det sånn..) En hvit brikke, hvor det står CARPE DIEM på, samt en nydelig blomsterpotte, hvor det var "påmalt" et gammelt fotografimotiv, ble med meg hjem i sekken min.
En morsom tur, men 1400 oransjekledde jenter som tråkket i 1 mil... om det blir noen gjentakelse til neste år - gjenstår å se...

fredag 5. juni 2009

"Jeg fant! Jeg fant!"



...Det er så utrolig mange vakre, flotte ting å finne, her inne hos dere "interiørbloggere" - og for en liten skribent, har det jammen blitt mange gode tips og råd å få i det siste. Jeg takker og bukker! - men når det er sagt, så skal det ikke stikkes under en stol at jeg ikke er helt ukjent med "små, vakre, bortgjemte skatter"...
Jeg har da stått først i køen for å komme inn på store loppemarkeder, og jeg har kjempet "harde kamper" for å få tak i alt fra gamle trefat til skjørt, gammelt, engelsk porselen... for hva gjør man ikke, for å få tak i en liten gammel skatt, som man bare ha!
Sist lørdag fikk jeg tak i dette vakre sølvfatet i en brukthall i hovedstaden. Og på et lite loppis, for noen år tilbake, fikk jeg omtrent slengt etter meg denne hvite kurven - og nå er den fylt med "hvitt loppistyll" og flotte, hvite rester... Man vet jo aldri hva man kan få bruk for!
Da jeg gikk tur sammen min mor på "vårt hytteområde" for mange år tilbake... fant jeg stadig noe som var interessant på bakken. Røtter, kjuker, kongler... for alt kunne jo bli til noe! :-)
"Jeg fant, jeg fant!" ropte jeg... og til slutt sukket min mor og begynte å kalle meg for "Espen Askeladd"...
...Og i morgen er det tid for "Jentene på kyststien", men jeg tror ikke det blir særlig populært hvis jeg stopper og opp, og sier: "Jeg fant, jeg fant..."
Det er 1400 jenter som skal ut å bruke apostlenes hester... De gidder neppe å la seg sinke av ei som ser mer ned i bakken enn bort og opp...

torsdag 4. juni 2009

Jenter som kommer og jenter som går...




Til helgen er det igjen tid for "Jentene på kyststien" - her i distriktet - og vi venninner gleder oss masse - og håper inderlig værgudene er med oss, også denne gangen.
I fjor tok jentene vandringen i Skagen i nabolandet - og det var en artig opplevelse - med vandring langs den danske kyst, latter, praktfull, og annerledes natur....
Og da vi pauset oss litt på halvveien, fikk vi servert smørbrød og en kald, dansk øl med spesialdesignede etiketter på - mens danske trubadurer underholdt oss!
Her bestiges "de danske høye fjellene"...

onsdag 3. juni 2009

Skattejakt for både liten og stor



Når det er sol og sommer, er det godt å være pedagog...
- særlig når det er uteskole, og vi kan bevege oss fra strand til skog...
I dag var vi på hyttetur og skattejakt -
og de fleste av "mine små", var veldig på vakt...
De lette og de fant -
om ikke det var en diamant -
så er det ikke tull,
at elevene fant gull!

tirsdag 2. juni 2009

En liten måkehistorie som ble til et stort mareritt

Jeg har skrevet om måker før her i bloggen - for jeg har jo fått meg noen nye naboer! Og snart blir det vel flere av dem, når eggene klekkes (se tidligere måkeinnlegg) Men vi får se hvor lenge huseieren har lyst til å ha dem på taket - meg sjenerer de ikke. Ikke ennå... for knapt et lite kny har kommet fra verken måkemor eller måkefars nebb...

Men nå har jeg lyst til å formidle en liten måkehistorie hvor min eks er innblandet... Historier om ekser kan jo være forlokkende... og her kommer en... En ganske så fornøyelig en, og! Spør du meg, vel og merke...

Mannen hadde fått seg ny jobb, og da det var tid for sommerfest, kun et par uker senere, var ikke mannen sen om å kaste fram labben for å meddele at den festen kunne han stå for! Det var jo sånn at moren og faren hans eide en hytte som lå så aldeles fortryllende til der ute i fjorden - en liten rosa, gammel sak, som gikk under det klingende navnet "Casa Rosa" - og der kunne de selvfølgelig være denne sommerkvelden. Det skulle jo ikke stå på! Sa mannen.
Alle de bortimot tjue mannfolkene jublet - og gledet seg til båttur, mye godt å drikke, samt lammekjøtt (bokstavelig talt).
Mannen kjøpte inn et helt lam på forhånd, fraktet det fra slakteren, dyttet det inn i bilen, lempet det ombord i båten, bar det opp alle trappetrinnene opp til hytta, og grillet det både lenge og vel... Til slutt stuet han lammet inntil hytteveggen, med en eller annen slags bekledning over seg, så dekket han bordene med glass, asjetter og askebegre (noen form for stæsj, tenker ikke menn på) - før mannen glad og fornøyd tok den lille båten tilbake, og hentet alle sine festhungrige kollegaer.
Alle jumpet de over i en mye større lånt båt, for fjorden skulle da befares først - og alle nøt den blå, salte sjøen, den iskalde ølen de hadde fått overukket ved ankomst, og vinden som rusket i deres hår... og de gledet seg til et lite herremåltid på den lille rosa, hytta de hadde hørt så mye om...
Etter en times tid, nærmet mennene seg målet... men mannen ble en smule forvirret... og han tenkte kanskje et øyeblikk at han muligens ikke skulle ha tatt den siste ølen - eller de fire siste... for han klarte ikke å få øye på "Casa Rosa" - og det var da merkelig - for det ligger kun èn eneste hytte på den siden av øya, nede ved sjøen....
Da båten kom nærmere, satte mannen antagelig ølslurkene "i feil rør", for hytta lå der den - men den var ikke lenger rosa - den var hvit...
Hvorfor? Jo, minnsann...nesten alle de aller størst måkene (svartbakker) i distriktet hadde samlet seg, og satt til livs sitt beste måltid noen sinne! Et helt grillet lam, hadde de kunnet helt uforstyrret fråtse i seg...
Da mannen, -blek om nebbet så det holdt, fortøyde båten, og tjue måpende menn fulgte ham hakk i hæl opp trappene som skulle føre dem opp til det de trodde skulle bli en rosa festkveld, - så var det kun måker, måker, måker - og enormt med måkedritt som møtte dem...
Og om ikke det var nok, så hadde de store måkene - knust det meste av det som befant seg på bordene....
Hundrevis av måker hadde hatt seg en skikkelig hjemmealenefest, som andre måker bare kan drømme om!! Det var INTET igjen av herremåltidet... ALT var fortært!

Hvordan historien endte? Jo, mannen måtte inn til byen og hente en høytrykkspyler og 40 ostepølser... Det ble det nok sikkert skikkelig feststemning av!... Om mannen er glad i måker? Ikke noe nevneverdig. Egentlig så tror jeg han hater dem... men en god historie har det blitt - for meg i hvert fall!

mandag 1. juni 2009

Lykkelig er den som har tilgang på naturen


Å kunne gå ut på terrassen å kjenne varm sommerbris mot naken hud...
Å kunne høre fuglene kvitre i de høye grantrærne..
Å kunne borre nakne føtter ned i mykt gress...
Å kunne plukke kongler, kvister, blomster og bær...
Å kunne nyte blomsterfloraen som står i bed, krukker og i gamle gjenstander...
Å kunne ha tilgang til en liten skogbit, hvor mose, lyng og bær befinner seg...
Å kunne oppleve stillhet samtidig som man befinner seg midt i sivilisasjonen...
Den som har tilgang til alt dette, er et heldig menneske...
- og jeg er en av de priviligerte, og er veldig takknemlig for det...